Bokelskere.no

Jeg har intet vondt å si om King, men det spørs hvor original sitatet hans - som Kjell siterte overfor - faktisk er. Picasso skal ihvertfall ha sagt at "Art is a lie that makes us realize truth".

Hehe, det er svært trivelig å høre, Jorunn! ;-)

Hehe, da må du nok isåfall - som man sier - smøre deg med tålmodighet; å skrive om kunst er kanskje, som med maling, noe å begynne med i pensjonisttilværelsen. I mellomtiden kan vi bryne oss på et utdrag fra et dikt av Rudyard Kipling som Orson Welles siterte i sin film "F for Fake":

When the flush of a new-born sun fell first on Eden's green and gold,
Our father Adam sat under the Tree and scratched with a stick in the mould;
And the first rude sketch that the world had seen was joy to his mighty heart,
Till the Devil whispered behind the leaves, "It's pretty, but is it Art?"

Eller et annet sitat, av Orson selv, fra samme film: "What we professional liars hope to serve is truth. I'm afraid the pompous word for that is 'art'."

Hvis du ønsker å prøve noe klassisk humor, anbefaler jeg deg boka Pantagruel av renessansemannen François Rabelais, som skrev under pseudonymet 'Alcofribas Nasier' (av alle ting). Boken (som av enkelte regnes som den første roman) handler om kjempen Pantagruel, som sammen med en gruppe fargerike og fordrukne kamerater, drar rundt omkring i Frankrike på dannelsesreise og eventyr, drikker alt for mye vin, spiser seg fete, har seg med damer, kriger og myrder og diskuterer filosofiske nøtter. Det mest morsomme er likevel at rumpehumoren eksisterte allerede på den tiden, og i beste velgående. ;-)

Og noe annet som har vært lite diskutert (eller vent, det har blitt diskutert temmelig ofte, når jeg tenker meg om), er hva litteratur faktisk er. For meg er dét noe ganske forskjellig fra ordboksdefinisjonen: "alt skrevet el. trykt åndsarbeid"; det spørs selvsagt hva som kvalifiseres til tittelen åndsarbeid... Litteraturen har, slik jeg ser det, et formål og en verdi utover det å underholde.

Mange gode poenger her, Ann Christin. Kunnskap skal ikke misbrukes, men deles.

Husker at jeg noterte meg en liten linje av André Bjerke for en tid tilbake, som kanskje passer: "Det er bare de profane tryllekunster som kan forklares – ikke den ekte magi." Når det kommer til litteratur, til kunst, til mye annet magisk i livet, så vet jeg godt at jeg ikke - uansett hvor mye jeg prøver - klarer å nærme meg en forklaring som yter rettferd til bøkenes mystikk, så og si. Det er ikke enkelt, som du sier. Man kan selvsagt ty til den klassiske eller oppbrukte 'det er ubeskrivelig', men på hvilken måte bidrar det?

Ens mål bør være å strekke seg etter den gode litteraturens magi. Noen prøver dog for hardt, for slemt og for selvtilfreds - det hører ikke til på et vennlig forum. Det burde vel være unødvendig å si dette, men man skal ikke le av andres smak, det er ikke realt, kanskje er det endog motbydelig. Men likevel, hvis noen til dømes utskjeller en bok som jeg setter veldig stor pris på, en bok med en slags mystikk som rører ved meg, da har jo denne personen på sett og vis gått til angrep på min smak, ved å uttrykke sin. Burde han/hun ikke i det minste gi en begrunnelse for sin dom? Ellers er det bare fornærmende, og man har ikke mulighet til å ta til motmæle.

Først må jeg takke for rosen! og deretter unnskylde for å ha tatt min tid på å svare. Jeg forsyner meg nå av noen ganske mektige kaffekopper, og håper det ikke vil gjenspeile seg for mye. Jeg er ikke sikker på hvor gode svar jeg har gitt på dine tanker, men i det minste kan jeg si at de har spilt sin rolle som utskytningsramper helt glimrende. ;-)

1 . Noen argumenterer antakelig at det ikke ville være annet enn heldig hvis litteraturfag, Nobelprisen og Ibsen-museet ble lagt ned. Det er et syn jeg ikke deler, heh, det skulle bare mangle.

På et vis (i det minste uten kompromisser), hvis man mener at de ulike leseres subjektive møte med litteratur er det eneste som teller for om denne litteraturen er god eller dårlig, og likevel sponser utdelingen av f.eks. Brageprisen, da er det jo som å si at "All animals are equal, but some animals are more equal than others".

Litteratur er kunst, mener jeg; litteratur som ikke er kunst, er ikke litteratur. Nå skal vi naturligvis ikke bare nåde en slik betegnelse til sær, sprelsk og selvhøytidelig avantgardedikt og -romaner, nei langt ifra, fortellerkunst er også – utrolig, ikke sant? – en kunst. Å bli underholdt er også en del av kvaliteten ved kunsten, vil jeg mene, men for ofte sammenstilles begrepet 'underholdning' med 'tilfredsstillelse'; det er vel også mulig å underholde de små grå? Alt dette leder oss imidlertid inn på en annen tanke som det er umulig å gi et klart svar på: Hva er kunst?

Jeg misliker sterkt å bruke ordet 'kunst', samme som med 'kultur' – det er for mange (negative) konnotasjoner knyttet til dem, i det minste på norsk og blant nordmenn. Hva jeg betrakter som kunst har ingenting å gjøre med det – er det noen måte å uttrykke det mildt? – sixpence-hipster-ari behn-elfenbenstårn-'den moderne bohem', slike som mumler om en stor sannhet hvis de på et galleri går forbi en glassbolle med en gullfisk i. "Åh, men De vet jo at vi alle bare svømmer rundt i en glassbolle, den derre gylne fisken symboliserer hele menneskeheten!" Jeg deler ikke disses syn, men det er kanskje unødvendig å påpeke; jeg skylder på kaffen! En eller annen vakker dag får jeg skrive en bok om kunstens vesen, og prøve å komme til en konklusjon som både er uavhengig av folket og av snobben. Vérité pour la vérité skal være mitt motto, eller noe slikt.

2 . Å lese er ikke å lese ... å lese er å forstå; og enkelte lesere synes å ha en mer utviklet evne til å forstå enn andre, og til å identifisere kvaliteter. De er mer erfaren. Og forhåpentligvis vil ingen der ute på webben tolke dette som et elitisk utsagn (slik et farlig ord da gutt!), for dét er det ikke.

For bare noen år tilbake fant jeg stor glede i å lese Paulo Coelho, Erlend Loe og bøkene om Adrian Mole. Det var dog en vinter hvor jeg snublet over Faust. Jeg hadde hørt den var regnet som en av verdens beste bøker, og siden jeg fant så stor glede i lesning, valgte jeg å gi meg i kast med denne. Jeg ble ikke skuffet, snarere sulten på mer. Etter Faust kom Don Quijote, og så kom Hamsun, Shakespeare og kanskje mitt siste sprang var Moby Dick. Nå klarer jeg ikke lenger å sette meg ned med Paulo Coelho – hverken underholder han meg eller gir meg noe å bryne meg på. Min lesesmak må ha utviklet seg, endog jeg må ha utviklet meg, og nå klarer jeg ikke å gå tilbake. Man kan kanskje si at jeg ikke lenger forstår Coelhos bøker, men jeg vil heller formulere det som at jeg forstår ham for godt.

Jeg vet ikke om det er helt det du søker, men jeg vil anbefale Malteserfalken av Dashiell Hammett. En ganske flott og hardkokt detektivfortelling - en av pionerene, har jeg hørt -, og karakterene er veldig levende og vanskelig å glemme. Filmen fra 1941, med Humphrey Bogart i hovedrollen, er dog kanskje (enda) bedre.

Ellers får jeg nevne Hunden fra Baskerville; klassisk Sherlock Holmes som ihvertfall holdt meg fast spent i stolen og med øynene i boka. ;-)

Der traff du spikeren på hodet; ulike smaker bør ikke virke som en diskusjons bråstopp, men som dens utgangspunkt. Absolutt.

Agh! Kom ikke med slike dommedagsskildringer!

Plastsnurrepiperi!

Ja jeg sier vekk med slikt, og bytt ut malerier med bokomslag og fete bokhyller som henger opptil taket. Eller bedre, la bøkene og maleriene leve sammen i harmoni - errr, en harmoni som ikke kan eksistere uten fraværet av elektroniske dingser!! Ahh, vreden slukket ...

Ja, det er et enormt viktig poeng, altså ikke bare hvordan man vil lese litteratur (som er den vanligste tilnærmingen), men også hva slags litteratur som da vil skrives, hvis digitale formater helt overtar markedet. Ikke bare er det mindre personlig og langt mindre stas å gi ut en fil enn en vakker bok (som faktisk veier noe mellom hendene, som er en fysisk størrelse i seg selv), men tenk, ja akk tenk, et digitalt format setter ingen krav til kvaliteten på det som publiseres. Hvorfor? Fordi det ikke går gjennom forlag som risikerer å tape penger på (unnskyld uttrykket) dårlige bøker.

Nåvel, et motargument kan vel være at "men hei, hvis bøker blir uavhengige av forlag og andre sperrer, vil litteraturen bli fri, kunstnerisk og alt annet godt (for forlag er griske og satser kun på det som selger)", men det synes meg en smule optimistisk til de kommende forfatteres vilje, og litt vel pessimistisk til forlagenes forsetter.

En liten men kanskje viktig digresjon: Bestselgere kjøpes og leses ikke av den grunn at disse appellerer til en slags kollektiv smak, men fordi de nettopp er bestselgere, fordi de anmeldes i avisene, snakkes om, blir tungt markedsført, opptar all plassen på Norli, anbefales av en kamerat eller venninne, anbefales av Madonna - eller fordi Bokklubben prakker dem på en.

Hehe, neida neida, du glemmer et annet hebraisk ordtak: "Om jeg enn skulle gå i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg, din støvete bok og dine gammeldagse ting, de trøster meg." ;-)