Bokelskere.no

Det er så my en kan kåmmå i hau og setta seg i vegveita for, når'n er så rotlaus at'n lyt tia stille. For den virkelige rotlausheta er det ingenting som rimer på så det blir to like linjer og bygdesang tel slutt. Det blir bære ei grop i graset, og du er takksam for at stråa reise seg att, så det itte blir merkjer etter deg når du går.

Det er d det såmmå å en ét lell når'n bære blir mætt, og en må da få lov tel å snufse litt før en svølje, så mye trist som det står om i avisen nå for tia.

Og du æ itte fastgrodd på den riktige måten, slik som'n Even Smikkstad og a Matja Bærjom. Du æ så fastgrodd at du itte kan slite dæ laus så gjenne du vil, du, men a Matja og 'n Even, dom vil stå fast dom, og derfor gror dom der dom står, dom gror og har det godt og æ snille, andre folk får vara i fre for dom.

Pass deg du, som flire åt domme folk, je ser nok aua på deg: Detta ska je fortælja oppat når je får tala ved folk som kæinn utenlæinsk!

Visst var det vondt når det vart slutt med en gutt og han fann seg ei anna jente, men holdt en kjeft og itte syntes altfor mye synd på seg sjøl, så var det da itte verre hell det gikk over.

Men det var en ting dom itte hadde, onga på Smikkstad, og det var blåklokkevikua. En husmannsonge har itte tanker for at kløvern ska vara tjukksådd som en fell, og når Smikkstadonga gikk forsiktig etter vollkanten for itte å tråkå ned høyet tel vinters, sette onga i Smikkstugun rett igjennom det gistne, blå sløret oppi steinmarken så stråa rispe og kildre på tynne, myggstøkne legger. Det var nesten som å få møssmør på kakuskiva å få lov å ha blåklokkevikua da dom kunne flyge som dom ville.

Er det noen som tala åt dom og ber dom gå ut att, da fyst får'n sjå Snekkersve-kara i skjortærmer!