Bokelskere.no

Trur'u folk var verre før enn dem er nå? sa betjenten. Gamlingen satt og så utover den oversvømte byen. Nei, sa han, jeg trur ikke det. Jeg trur folk er sånn som dem har vært fra Gud skapte den første av dem

Nei, det var en sørgelig gjeng på alle vis, en tre hundre og seksti graders drittsekk hver og en, som faren min sa betydde at dem var en drittsekk samme for en kant du så dem fra.

Han hadde lenge hatt som vane å snakke med seg selv, men han sa ikke et ord.

Han holdt en kleshenger som han hadde stukket potetskiver inn på, over åpningen på lampeglasset. Da de var nesten svarte, skjøv han dem løs fra ståltråden og ned på en tallerken med en kniv, spiddet en skive og blåste på den og bet i den. Han satt med åpen munn og sugde luft inn og ut med potetbiten liggende på tennene i undermunnen. Han forbannet poteten fordi den var så varm mens han tygde den. Den var rå inni, og smakte parafin.

Mannen som passet fyllingen hadde avlet ni døtre og gitt dem navn fra en gammel medisinsk ordbok han hadde funnet i avfallet han rotet i. Dette skranglete avkommet med svart hår hengende fra arhulene satt nå med hendene i fanget og glante ut i luften dag ut og dag inn på stoler og kasser rundt på det lille tunet som var blittt ryddet i fyllingen, mens den herjede moren deres ropte på den ene etter den andre for å be dem om hjelp med noe husarbeid, og den ene etter den andre trakk på skuldrene eller blunket med de dovne øyelokkene sine. Uretha, Cerebella, Hernia Sue. De beveget seg som katter, og akkurat som katter i løpetiden trakk de ungkarene i traktene til søppelhaugen sin, til gamlingen begynte å gå ut om natten og skyte på måfå med hagle bare for å rense luften.