Bokelskere.no

Og jo nærmere det virkelige liv kom inn på henne, desto villigere vendte hun tankene bort fra det. Alt det nærmeste som omga henne, de kjedelige markene, de tåpelige landsbyfolkene, det ensformige, tarvelig livet hun førte, sto for henne som en unntagelse i denne verden, et særegent tilfelle som hun lå under for, mens der ute lå lykken og lidenskapens uendelige rike så langt øyet rakk. I lengselen skjelnet hun ikke mellom elegante manérer og forfinede følelser, mellom de sanselige gleder som luksus gir, og de dypere gleder som fyller sinnet. Krevde ikke kjærligheten likesom eksotiske planter en egen jordbunn og et eget klima? Elskovssukk i måneskinn , lange favntak, tårer som som drypper på den elskedes hender, all kjødets feber og alle kjærlighetens lengsler kunne ikke tenkes skilt fra slottsverandaer, fra budoarer med silkegardiner, tykke tepper, bugnende blomsteroppsatser og senger som tronte på forhøyninger, fra funklende edelstener og livréens skulderbånd.

Før hun giftet seg , hadde hun trodd hun elsket; men den lykken som skulle ha fulgt med kjærligheten var ikke kommet, så hun måtte vel ha tatt feil, tenkte hun. Og Emma grundet på hva det egntlig mentes med ord som LIDENSKAP; LYKKSALIGHET; ELSKOVSRUS, ord hun hadde funnet så vakre i bøkene.

De som ble igjen på Les Bertaux, satt i kjøkkenet og drakk hele natten.
Barna var sovnet inn på benkene.
Bruden hadde bedt faren tynt om å slippe de vanlige løyer. Likevel skulle en fiskehandler, en slektning av dem ( han hadde enda hatt med seg to pene flyndrer i brudegave) nettopp til å sprute vann gjennom nøkkelhullet , da far Rouault kom og forhindret det, og forklarte ham at savigersønnens stilling krevde respekt og ikke tillot den slags upassende ting. Det var så vidt slektningen ville føye seg. Han tenkte med seg selv at far Rouault var svært stor på det, og gikk og satte seg bort i en krok sammen med de fire-fem andre gjester som også følte seg støtt fordi de flere ganger i trekk tilfeldigvis hadde fått de dårligste kjøttstykkene ved bordet; de begynte å snakke ondt om verten og ønsket ham i forblommende vendinger på bar bakke.
Charle's mor hadde ikke sagt et ord hele dagen. Hun var ikke blitt tatt med på råd hverken om brudekjolen eller traktementet; hun gikk tidlig. Mannen fulgte henne ikke., han sendte isteden bud til Saint-Victor etter sigarer, og ble sittende å røke til den lyse morgen og drikke grogger med kirch i, en blanding som gjestene ikke hadde hørt om før , og som fikk ham til å stige enda mer i deres aktelse.

Alt etter stand og stilling var de kledd i kjoler, frakker, bonjourer og trøyer:- gamle kjoler som som var omgitt av hele familiens aktelse og bare ble tatt frem ved høytidelige anledninger; frakker med lange skjøter som flagret for vinden, med sylinderkraver og bunnløse lommer; trøyer av grovt klede, og vanligvis lue med kobberrand om skyggen; svært korte bonjourer med to knapper i ryggen som et par øyne og med skjøter som så ut til å være hugget ut med tømmerøks av én og samme stamme. Atter andre ( men de kom sikkert til å sitte ved nederste enden av bordet) hadde søndagskitler på, det vil si slike med ubrettet krave ,smårynket rygg og stukket belte om livet.
Og skjortebrystene hvelvet seg som panser! Alle var nyklipt, så ørene sto ut fra hodet; alle var nybarbert. Noen som var stått opp før solen og ikke hadde hatt lys nok da de barberte seg, gikk med lange rifter under nesen eller svære flenger langs kinnene, store trefrancsstykker; sårene var blitt irritert av morgenluften under kjøreturen og satte lyserøde flekker på alle de grove, posete kinnene.

Hun satte seg og tok opp sytøyet igjen; det var en bomullstrømpe hun holdt på å strikke; hun så ned mens hun arbeidet; hverken hun eller Charles sa noe. Trekken under døren løftet støvet på stengulvet; han satt og så det hvirvle rundt, og hørte bare bankingen i hodet og langt borte en høne som kaklet etter å ha verpet et egg.

Som ung hadde hun vært livlig, meddelsom og søt, men likesom doven vin blir eddik, var hun blitt gretten, nervøs og trettekjær med alderen.

Da han vel var gift, levde han i en to-tre år på konens formue, spiste godt, sto sent opp røkte av store porselenspiper, kom hjem først etter teatertid og gikk på kaféer. Svigerfaren døde og etterlot seg ikke stort ; det ble han rasende over, ga seg til å drive fabrikk, tapte en del penger på det , og reiste så ut på landet hvor han ville slå seg på jordbruk. Men han forsto seg ikke mer på jordbruk enn på katten, han red på hestene istedenfor å sette dem for plogen, drakk eplesider flaskevis istedenfor å selge den tønnevis, åt selv opp det beste fjærkreet fra hønsegården og brukte svineflesket til å smøre jaktstøvlene med.

Har det noen gang hendt Dem at De i en bok har støtt på en uklar idè De selv har hatt, et eller annet tilslørt bilde som kommer tilbake til Dem langt borte fra og som viser seg helt å uttrykke deres innerste tanke?

Hun visste nå hvor små de lidenskaper var som som kunsten forstørret

Overdrevne fraser er et skjul for lunkne følelser