Bokelskere.no

Ja, det høres lurt ut, sa jeg, og tenkte at det var fint å ha en far som tok saken i egne he der og fikk problemene til å løse seg, uansett hvor store de var.

Hun så seg rundt i rommet. Noen ganger virka hun ikke syk i det hele tatt. Hun var aldri den samme.

Det føltes merkelig å trøste sin egen mor. Det var jeg virkelig ikke god til, tenkte jeg, men jeg ville ikke la være heller.

"Hva ønkser du deg?"
Jeg svarte at det eneste jeg ønska meg, var en ny familie, og så gikk jeg inn på rommet mitt.

Jeg hadde ikke engang særlig dårlig samvittighet. Det var så mange andre fæle folk i verden at jeg umulig kunne være den verste.

Man kunne like gjerne innstille seg på det verste, livet kommer nok til å by på litt av hvert.

Noen ganger satt jeg i saccosekken min og lette etter pulsen med fingrene. Det er godt å vite at man er i live.

Det var som om døden satt i meg, selv om jeg ikke var så gammel. Den var på en måte alltid med. I begynnelsen hadde jeg ikke engang sett et menneske dø, men en liten gutt vet både altfor mye og nesten ikke noe om døden. Jeg tenkte på hva som kom til å skje hvis faren min døde i morgen. Som om døden var det eneste som kunne forandre alt. Hvis faren min døde i morgen, tenkte jeg, men så ble jeg rammet av en voldsom tristhet, som satte seg fast i magen og brant som sult. Man må bare ikke tenke sånn. Likevel kom tanken tilbake hele tida.