Bokelskere.no

Himmelen skal vite at vi ikke behøver å skamme oss over våre tårer, for de er regndråper på jordens forblindende støv, som ligger som et lag på våre harde hjerter.

" ...Og ikke kan vi stanse tida mer enn vi kan stanse tidevannet. Og se her, det renner rett gjennom fingra og blir borte!" Han løftet den våte hånden opp av vannet.

Jeg hadde tenkt å sette på gravstenen hans: "Feil kan en ha av ymse slag, Men husk at han hadde hjertelag."

For en stor del ved egen hjelp, og ellers litt mer ved hjelp av Biddy enn herr Wopsles grandtante, strevet jeg meg gjennom alfabetet som om det hadde vært et bjørnebærkratt; hver eneste bokstav plaget meg og rev meg opp. Siden kom jeg ut for de ni sifrene, noen kjeltringer, som hver kveld syntes å finne en ny forkledning for å drive gjøn med folk. Men til slutt begynte jeg likevel på en stærblind, famlende måte å lese, skrive og regne etter den mest beskjedne målestokk.

'Svin,' fortsatte Mr. Wopsle med sin dypeste stemme og pekte med gaffelen mot mitt rødmende ansikt, som om han nettopp hadde uttalt fornavnet mitt, 'den fortapte sønn omgav seg med svin. [...].

(Mr. Whopsle leser høyt fra avisen.)
Et meget populært mord var blitt begått, og Mr. Whopsle var stenket i blod opp til øyenbrynene. Han frydet seg over hvert eneste gruoppvekkende adjektiv i beskrivelsen, og identifiserte seg med hvert eneste vitne under likskuet. Han stønnet svakt: "Det er ute med meg", i rollen som offeret, og han brølte blodtørstig: "Jeg skal nok få has på deg", i rollen som morderen. Han avgav en rettsmedisinsk forklaring på samme manér som om han var vår lokale lege, og klynket og skalv i rollen som den aldrende bomvokteren. Sistnevnte hadde vært så døddrukken da han overhørte slagene at det ble reist tvil om vedkommendes mentale tilstand. I hendene på Mr. Whopsle ble embedsmannen som foresto likskuet, en Timon fra Aten, og rettsbudet en Coriolanus. Han storkoste seg, og alle vi andre koste oss også, og fant oss meget vel til rette. I denne hyggelige atmosfæren kom vi frem til kjennelsen "overlagt drap".

På vertshuset var det en pub, og på veggen ved siden av døren var det opptegnet noen foruroligende omfattende krittstreker som viste hvor mye folk skyldte, og gjelden ble tilsynelatende aldri betalt ned. Strekene hadde vært der så lenge jeg kunne huske, og de hadde vokst mye mer enn jeg hadde gjort. Men det var rike krittforekomster i vår del av landet, så muligens var det bare et tegn på at folk ønsket å benytte seg av dem.

Men gudbevaremegvel !" utbrøt min søster og kastet av seg kysen i et plutselig anfall av desperasjon , " her står jeg og doserer for grasnaut , mens onkel Pumblechook står og venter , og merra står og forfryser seg utenfor døra, og guttungen er full av dritt og lort fra topp til tå." Med disse ord slo hun klørne i meg , som en ørn i et lam. Ansiktet mitt ble presset ned i trestamper og hodet satt under kraner på vanntønner, jeg ble såpet inn og knadd og frotert og dunket og røsket og revet i , til jeg var helt ute av meg. ( jeg kan forøvrig bemerke at jeg må være bedre skikket enn noe annet levende vesen til å uttale meg om hvordan det føles å få en hard giftering gnikket og gnurt over ansiktet.)

Min søster hadde en nådeløs måte å skjære brødet på, og hun gjorde det på samme måte hver bidige gang. Først presset hun brødet hardt inn mot forklesmekken - av og til ble en knappenål eller synål sittende fast, slik at vi stakk oss i munnen når vi spiste brødet.

Vi har vært verdens beste venner støtt, ikke sant, Pip? ♥