Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Jeg står igjen her, helt aleine, og inni meg roper en stemme: Jeg skal aldri ha barn, aldri, aldri, aldri, og jeg mener det selc om jeg ikke tør å si det høyt
Er man egentlig lykkelig hvis alle rundt deg tror du er ulykkelig?
Jeg ba ikke om å være her, men jeg er glad jeg får lov. Men alt jeg gjør, må jeg gjøre for meg.
Hvis jorda går under i morgen, så er jeg glad jeg var her med deg.
Jeg vil ikke at livet skal stå stille, og det skjer mye i livet mitt også, selv om jeg ikke har født et nytt menneske. Det står aldri stille, verken i hodet eller hjertet eller i kroppen, jeg trenger ikke mer. Mitt beger renner over, jeg mangler ingenting.
Jeg går fordi jeg vil, fordi jeg ikke vil sitte der lenger, fordi jeg alltid har gjort det jeg vil, og det jeg vil er å ikke bli mor, det har det aldri vært og jeg tror ikke det vil være det i morgen heller.
Så klart ønsker jeg meg et godt liv med noen som er glad i meg og liker å være sammen med meg, og så klart ønsker jeg å være et godt menneske, jeg bare tror jeg er bedre uten barn enn jeg ville vært med.
Da jeg var yngre, trodde jeg alltid at så fort du møtte en du elska, som elska deg tilbake, så var det gjort. Størst av alt er kjærligheten, og alt det der. Å elske noen er å velge dem, om og om igjen. Å få lov til å være sammen med den man elsker er å gi alt man kan og få alt de kan gi tilbake. Å få lov til å være sammen med den man elsker er å samarbeide, å enes om et felles mål, et felles liv.
Å få barn, å ha barn, er å kjenne på ytterpunktene i tilværelsen. Det er den beste tida og den verste tida. Du er mer sliten enn du noensinne har vært før, enn du noensinne trodde du kunne være. Og du elsker høyere enn du noensinne har elska noen før, enn du noensinne trodde du kunne. Å få barn er å godta ytterpunktene, å ville la seg strekkes, til bristepunktet, i begge ender. Å ikke få barn, er å velge noe annet. Men jeg har mine egne ytterpunkter - i mitt vanlige liv. Jeg vil være her.
Du kommer til å bli en fantastisk mor. Du er skapt for det, det sitter i oss, koda inn i genene. Jeg er ikke redd for å miste kroppen min, den kommer tilbake, ikke akkurat som før, men en annen versjon av den. Kiloene forsvinner igjen, organene skal finne tilbake til riktig plass etter å ha blitt dytta oppunder ribbeina for å gjøre plass til barnet. Kroppene våre skal reparere seg selv, alle cellene skal samarbeide på vegne av deg, inni deg. Jeg er ikke redd for det, det er ikke forfengelighet som gjør at jeg ikke vil ha et barn. Det er redselen for å miste meg selv, for å miste hodet, ikke kroppen.