Bokelskere.no

Ting forsvinner med tiden. Det er dette som er glemsel. Jeg har glemt mye på ett hundre og fem år. Men nå vet jeg at ingenting virkelig er blitt borte. Det er akkurat som med gamle bilder. Noen setter man bare i en krok, andre dekker man til, atter andre males over. Jeg har malt over utallige uhumskheter. Brann og granater. Hån og ensomhet. Puter våte av tårer. De mange, mange forvrengte ansiktene. Og til slutt min egen lite heldige, langsomt fremskridende ansiktsforvandling. Jeg skjønnmalte alt sammen, men det hjalp ikke.

Vinden er deilig. Jeg kjenner ikke ansiktet lenger, jeg løper og løper. Trærne griper etter himmelen, og jeg kan alt kjenne lukten av tjernet. Vannet er svart og stille.

Så satt vi der, side om side, og hun fortalte disse historiene, og jeg hørte på. Det hendte at vi sovnet, begge to. Snorkelydene hennes listet seg inn i drømmene mine: som putring i en båtmotor i en fremmed havn, som bevegelsen i skogbunnen når jorda åpner seg, som snorkingen til far, dempet og ru, et sted i mørket i en for lengst fraflyttet leilighet.