Bokelskere.no

Det var som i Partiet [AKP ml], vi stemte om igjen helt til alle var enige med sentralkomiteen. Hvis vi stemte i det hele tatt

Jeg trudde på det jeg sjøl fortalte, enda det ikke alltid stemte, for å si det mildt, men jeg jugde ikke, jeg huska det annerledes.

Jeg var framme på tre kvarter. Det var fort. Fortere ville ha vært fengsel.

Egentlig traff jeg henne ikke, jeg så henne, stående foran bardisken, og hun så meg. Vi veksla ikke blikk, men likevel stirra hun tvers igjennom meg, rett inn i øynene mine uten å stoppe i hornhinner, linser eller netthinner på veien igjennom, som var de tomme tunneler, og blikket hennes traff veggen bak hodet mitt med et smell og skar seg helt sikkert gjennom den også, det var ganske avansert. Hun hadde vel trening.

Døden, den trumfer alt

For aldri noen gang ville jeg kunne gjøre det samme, kunne gi meg hen og ta i mot med et ansikt som det, det var ikke mulig for en mann i min situasjon

Jeg var lysere til sinns. Hva om det ikke varte over natta, hva om søvnen ikke var ei bru, men et viskelær.

..., men hun kom jo ikke ut, og jeg kunne ikke be henne, for det jeg må be om, det mister sin verdi og blir til ingenting, ...

Det var ikke meg imot, jeg skulle gjerne hatt noen å holde rundt den kommende natta og gjerne flere netter til. Jeg ville ha greid det med henne, med fru Jondal, ville greid å være rolig, ville greid å puste henne langsomt inn i nakken. Hun var sikkert varm, hun så varm ut (…)