Bokelskere.no

Stemmen inni mitt eget hode - min egen stemme - var faktisk ganske fornuftig og rasjonell, hadde jeg begynt å skjønne. Det var mammas stemmne som hadde stått for all fordømmelsen, og oppmuntret meg til å gjøre det samme. Jeg hadde begynt å sette pris på min egen stemme, mine egne tanker. Jeg ville ha flere av dem. De fikk meg til å føle meg vel, rolig til og med. De fikk meg til å føle meg som meg.

Hjertet mitt har også arr, de er like brede, like vansirende som dem jeg har i ansiktet. Jeg vet at de er der. Jeg håper at det også er litt uskadd vev igjen, en liten flik som kjærligheten kan strømme inn gjennom og flomme ut igjen av. Jeg håper det.

Jeg begynte å gråte, voldsomme hulk, jeg hylte som et dyr. Det føltes som om jeg aldri ville klare å slutte, aldri. Langt om lenge forstummet ieg av ren fysisk utmattelse. Jeg hvilte pannen mot bordet. Livet mitt, såpass skjønte jeg, var blitt helt feil. Fullstendig og fullkomment feil. Jeg burde ikke leve på denne måten. Ingen burde leve på denne måten. Problemet var at jeg rett og slett ikke visste hvordan jeg skulle ordne opp i det. Mammas måte var feil, det visste jeg. Men ingen hadde noen gang vist meg den riktige måten å leve livet på, og selv om jeg hadde prøvd så godt jeg kunne i alle år, så visste jeg rett og slett ikke hvordan jeg skulle ordne opp i saker og ting. Jeg var et uløselig kryssord.

Hvis noen spør deg hvordan du har det så er det meningen at du skal svare HELT FINT. Det er ikke meningen at du skal si at du gråt deg i søvn i går kveld fordi du ikke hadde snakket med noe menneske på to hele dager. FINT skal du svare.

Raymond og jeg gjorde et tappert forsøk, men det er umulig å synge når man gråter – det er som å ha en klump på størrelse med en plommestein i halsen, og musikken kommer ikke forbi den.

I yearned for that brief, sharp feeling I get when I drink - a sad, burning feeling - and then, blissfully, no feelings at all.

When the silence and the aloneness press down on me, crushing me, carving through me like ice, I need to speak aloud sometimes, if only for proof of life.

I feel sorry for beautiful people. Beauty, from the moment you possess it, is already slipping away, ephemeral.

"Kan jeg spandere noe å drikke?" brølte mannen, for å overdøve neste sang. (--)
"Nei takk," sa jeg. "Jeg vil ikke ta i mot noen drink fra deg, for da blir jeg forpliktet til å kjøpe en til deg til gjengjeld, og jeg er redd jeg rett og slett ikke er interessert i å tilbringe tiden det tar å drikke to drinker i ditt selskap."

I stared at the floor. Did I ... did I look like the kind of person who ought to be avoided in a game of bus seat selection? I could only conclude, in the face of the evidence, that I did. But why?