Bokelskere.no

Det hender jeg blir mer kjent med et foto jeg minnes enn ett jeg betrakter, som om det direkte synet villeder språket når det leder det ut i beskrivelsesforsøk som alltid bommer på virkningspunktet, punctum.

Portrettfotoet er et lukket kraftfelt, hvor fire imaginære krefter krysser hverandre, støter sammen og deformeres. Foran objektivet er jeg samtidig den jeg tror jeg er, den jeg vil andre skal tro at jeg er, den fotografen tror at jeg er, og dessuten den han benytter seg av for å vise frem sin kunstferdighet. Det er med andre ord en bemerkelsesverdig handling: Jeg etterligner ustanselig meg selv, og straks jeg lar (går med på å la) noen fotografere meg, lider jeg derfor alltid under en følelse av inautentisitet, tidvis også av bedrageri (som i visse mareritter).