Bokelskere.no

Noen ganger skulle jeg ønke jeg var dem. Eller de som er harde. Jeg vet ikke. Jeg er mer en som smuldrer opp.

Men altså, jeg har likt Stovner også. Jeg likte å være barn her. Det var ikke noen bloddråpe på noe kart. Blokkene var boliger. Taggingen på T-banestasjonen var tegninger. Trygdemottakerne, naboer. Alle de brune barna, venner. De hvite barna også.

Han spør om ord han ikke forstår, og ber meg ofte forklare noe. Forskjellen på preteritum og perfektum. Hvordan brøkregning fungerer. Han leser veldig sakte. Så sakte at jeg trodde han tulla første gang. «Les ordentlig da», sa jeg til han, men da så han på meg på en måte som ikke var tull

En gammel Madonna-sang. Diskolysprikker i røyken. Jeg fra vegg til vegg. Stolpe til stolpe. Etter en time var det ikke flere vegger og stolper og enslige stoler igjen, og smilet verka.

For meg, skole er svette greier ass. Jeg sverger, hoden min blir varm der. Jeg sitter der liksom, og jeg følger med og sånn, hvert fall noen ganger jeg gjør det, [..]

Jeg sier til deg ass, Nova-mann, ting er ikke samma mere ass.
Hør a, dem maler blokkene her på T.U.V. hvit nå. Liksom, hvorfor gjør dem sånn?
Du veit jeg sa til deg sånn, når jeg går på moskeen, jeg liker når imamen snakker fra Koranen, for det er sånn pent og alt blir chill? På en måte sånn er det når jeg kommer på T.U.V. også. Liksom, samma om dagen har vært den mest fucka dagen, når jeg kommer her, hele kroppen min blir sånn, slapp av, mann, du er hjemme på steden din nå. Men nå, nei ass. Nå jeg kommer her og bare, hva faen, har jeg gått på feil sted elle? Liksom, det ser ikke ut som T.U.V. mere.
Også det er litt sånn. Dem blokkene pleide å være så ghetto, skjønner du hva jeg mener? Det var sånn, du kommer på T-banen her, og stasjonen er skikkelig ghetto, ok, den var enda mere ghetto back in the days da, svære graffitier overalt og sånn, men fortsatt den er ganske ghetto, og du går ut fra den, og da du ser T.U.V.-blokkene som er skikkelig ghetto, dem også, og egentlig det var fett, skjønner du, fordi liksom, å være ghetto er greia vår, og da jeg kan si sånn, vi er en av dem heftigste ghettostedene i Oslo, men nå, det går ikke like mye å si det. Nå, blokkene er helt hvit og ser helt ny ut og sånn, nesten som andre steder på byen.
Digger ikke det her.
Liksom, dem bare kommer og tegner på hele livet mitt og gir faen, skjønner du?

Men altså, jeg har likt Stovner også. Jeg likte å være barn her. Det var ikke noen blodråpe på noen kart. Blokkene var boliger. Tagging på T-banestasjonen var tegninger. Trygdemottakerne naboer. Alle de brune barna, venner. De hvite barna også. Jeg kan finne frem årbøker fra barneskolen og peke på flere blant gutta i klassen. Christian. Stian. André, Thomas A. og Thomas N. På skolen skulle barn av regnbuen sammen leve. Det var kulturdager med mat fra alle verdenshjørner. Vi dro og besøkte moskeer, kirker og templer. På Rommensletta spilte vi fotball, alle sammen, og når vi var ferdig drakk vi det beste vannet i verden fra kranene på klubbhuset til Rommen SK og spiste bringebær i skrenten mot Fossumklubben. Hadde vi penger, kjøpte vi tjue Bugg på Vivo for en tier. Jeg husker det. Bursdager med langbord dekka av girlandere, Turtles-pappkrus og sjokoladekaker med kokosstrø. Snøballer og frosne fingertupper på vinteren, kongen på haugen på store brøytekanter og Nintendo hjemme hos André helt til han skulle spise middag og alle måtte gå.

Tre år går ikke fort. Tre år er veldig lenge. Hele videregående føles som venting. Norsk, engelsk, matte, naturfag, samfunnsfag. Fag som gjentar seg, som de har gjort i ti år, hele tida føler jeg at jeg har hørt det læreren snakker om et annet sted, en eller annen gang, men husker det ikke godt nok til å si det hundre prosent sikkert, så jeg må liksom følge litt med likevel.

De fortsatte likevel å snakke om den familien. Med problemer. De som ikke lenger hadde en mann, bare et spedbarn og et skolebarn og en mor. Med en sykdom som moren min uttalte gebrokkent, og som det tok flere år før jeg skjønte hva var. «Dipirisjån», fulgt av et sukkende «ya Allah».

Men jeg gadd ikke si noe ass. Helt ærlig, jeg var sånn ass, det her er bedre enn norsk 1. Norsk 1 er vanskelig. Norsk 2, jeg kan slappe av. Fett liksom.