Bokelskere.no

Kan man bli enige om et barn? Ikke bare om å få det, men hvordan leve med det? Eller skjer det som skjer når to mennesker leser den samme, litt vanskelige teksten? Enige om en ting: God tekst, litt vanskelig. Uenige om alt annet.

Så enkelt er det å tenkte godt om fortida, tenker han, så lett er det å savne absolutt alt.

Han sitter på en stol i det grønne, tilfeldige gresset, sitter med Mac-en i fanget og forsøker å huske det med utgravinger og kropper og vennskap og tid. Misunner gresset at det bare har én ting å konsentrere seg om: vokse og være gress

Det går over til slutt, sier han.
Det er så lenge til, sier jenta.

HAN BEGYNNER Å kjøre tilbake til sommerhuset og innbiller seg at veiene utover har snakket med hverandre mens han var i byen. Snakket om ham. Stukket de asfalterte hodene sine sammen og hvisket og sladret og fnist. Og nå later de som ingenting. Setter opp blanke ansikt og sier: Å, er det deg? Trodde ikke vi skulle se deg igjen på en stund.

Fjellene på hver sin side av vannet – som egentlig er en fjord, har han fått vite, men ikke helt gått med på ennå, skal ikke fjorden være forbundet med havet? en av dens tentakler, så å si? – er verken mektige eller eiendommelige eller hemmelighetsfulle eller et hvilket som helst annet adjektiv i den familien, ord han er vant til å finne brukt om fjell i litteraturen og reiselitteraturen, de er heller beskjedne, liksom tilbaketrukket, som om de sier til resten av verden: Gå først, dere, så venter vi her.

Den lille jenta ser opp på skyene og lyset som skyter gjennom her og der. Som pustehull i en presang, tenker hun. Hvis hele verden var en levende presang fra en Gud til en annen, så trenger vi pustehull for ikke å dø innen den andre guden har fått pakket opp.