Bokelskere.no

Tilgivelse innebærer å gi slipp på alt sinne og all bitterhet, og ikke lenger bære nag. Forsoning innebærer å akseptere og integrere det som har skjedd som en del av din historie som det er mulig å leve med. Forsoning er å kjenne på følelser av hat og også hevnlyst, uten at det styrer livet ditt, uten at det dominerer tanker og handlinger. Du lever videre med alt det vonde, selv om du ikke er i stand til å gi slipp på alle vonde følelser. Men hva betyr det egentlig å tilgi? Og hvilken verdi har tilgivelse? Filosofer har i lang tid vært opptatt av disse spørsmålene, og det er bred enighet om at tilgivelse forutsetter at noe galt eller klanderverdig har funnet sted, og at dette erkjennes av både offer og gjerningsperson. Dersom ikke det siste er oppfylt, kan tilgivelse paradoksalt nok oppleves som en krenkelse: Hvem ønsker vel å bli tilgitt når man ikke erkjenner å ha gjort noe galt?

Tilgivelse er også uforenelig med å late som at ingenting skjedde. Kvinner som finner seg i vold og trusler fra familien fordi de ikke tør å bryte opp, har ikke tilgitt. Tilgivelse handler grunnleggende sett om måten offeret forholder seg til gjerningspersonen på. Når vi tilgir, forandrer vi hvordan vi føler eller tenker omkring gjerningspersonen og det som skjedde, samtidig som vi opprettholder vår bebreidelse. Det høres kanskje paradoksalt ut. For hvordan kan vi bebreide og tilgi samtidig? Det kan skje hvis man klarer å skille gjerningspersonen fra handlingen, slik at tilgivelsen løsriver personen fra handlingen. "Det du gjorde var galt, men jeg bebreider deg ikke lenger." Tilgivelse innebærer for de fleste at gjerningspersonen allerede har skilt seg fra sin egen handling. Den beste måten å gjøre det på, er gjennom å vise anger og beklage overfor offeret. En beklagelse er ikke alltid nok til at offeret kan tilgi, men den spiller en moralsk og psykologisk viktig rolle for offeret i bearbeidelsen av de tanker og følelser som har utspilt seg i etterkant av forbrytelsen.

Hun kaller det svik når kvinnebevegelsen i Vesten har satt aktuelle problemer for majoriteten først. Når vestlige feminister heller prioriterer retten til å gå i bar overkropp enn å stå opp mot kjønnslemlestelse, kontroll og æresvold. Amina synes hun da ser en tendens til at man kjemper for feminismen på egne premisser, at det som ikke rammer deg, liksom ikke angår deg.

Hun ønsker ikke lenger å se at minoritetskvinner blir stående alene på barrikadene fordi etablerte feminister er redd for å bli kalt rasister. Og hun vil heller ikke lenger akseptere at norske feministorganisasjoner frikjenner seg selv å¨grunn av berøringsangst, eller med unnskyldingen "det må innvandrere ordne opp i selv". Men hun nekter samtidig å godta beskyldninger om at solidaritet ikke har vært der. Shabana vil ikke ta ordet svik i sin munn.

Hun sier ære og skam blir knyttet til tro, og tro er noe som ikke skal kritiseres. Så lenge det er sånn, vil kvinner bli utsatt for ekstrem sosial kontroll.

Er æresdrap og sjalusidrap det samme? Svaret er nei, og det er én vesentlig forskjell: Et æresdrap skjer som regel ikke i affekt, men er en overlagt handling. Mordet skjer på grunn av tap av familiens ære. Det er ikke bare mennenes rett, men også deres plikt å drepe den kvinnen som har vanæret familien. Handlingen legitimeres moralsk i henhold til æreskodeksen, og den godkjennes og applauderes gjerne også av storfamilien.

I motsetning til sjalusidrap handler æresdrap om kollektivets klo om individet, og hvem som helst av de nære slektningene kan ta livet av henne om hun har vanæret familien.

"Det er deg og Gud. (...) Det er Ham du skal svare til når det gjelder handlinger. Det er ikke folk du skal vise rundt. Det er overfor Ham du skal leve et godt liv, og det er overfor Ham du skal svare for dine handlinger. Det er der den store æren ligger. Hva er vitsen med ære når du ikke har ære overfor Gud? Det er tankegangen min, men det er et kjempeproblem blant annet i den pakistanske kulturen. (...)"

"Dårlige økonomiske vilkår i mange land øker også presset på familiene i Norge. Det forventes at de ofrer en datter for å få nok en slektning tettere knyttet til Norge. Jentenes muligheter for å slippe unna er få."

Tradisjoner og kultur er avgjørende for at jenter giftes bort med tvang, sier (Merete) Munch (spesialutsending for integreringssaker ved ambassaden i Jordans hovedstad Amman), men etter hvert har advokater og andre i hjelpeapparatet også snakket om andre forklaringer:

"Ære er selvfølgelig viktig for mange familier, men her har vi også å gjøre med økonomiske motiver."

Døtre er nødens salgsvare.

Kontrollen av kvinners seksuelle ærbarhet er helt sentral for familiens anseelse og oppfattes som et kollektivt anliggende. Ryktespredning fungerer dermed som en form for gruppekontroll av den enkelte unge kvinne og hennes familie.

Jeg mener det er på høy tid å ta spørsmål om tvangsekteskap og æresvold opp på en annen, mer robust og fryktløs måte. Vi kan ikke la de unge stå alene med sin frykt. Her må Norge som samfunn ta et felles løft. Vi må kunne si at æresvold er kvinneundertrykkende uten å bli kalt rasister. Det er ikke rasistisk å protestere mot æresdrap, misbruk og vold mot kvinner i minoritetssamfunn. Dersom vi bekymrer oss for å fornærme minoriteter ved å kritisere æresdrap, vold og undertrykkelse, er vi medvirkende til opprettholdelsen av vold, misbruk og restriksjoner i kvinners liv. Vår stillhet gir volden grunnlag for å vokse.

Norge lot foreldrene mine komme hit som reelle flyktninger, ga dem tilgang til det meste uten å kreve noe tilbake. Noen burde fortalt at mine foreldre måtte endre seg og tilpasse seg den norske væremåten. De burde ha krevd det, ikke minst på grunn av oss barna.