Bokelskere.no

- Alt er mig tilladt, men ikke Alt opbygger!

Eg drøymer om å sjå korleis det ser ut andre stader, sa ho. Eg drøymer om å sjå framande land. Land ingen har sett. Som berre eg har sett.

No hadde Anton Edvard og kona hans ei lita stund for seg sjølve, og kva dei sa til kvarandre eller gjorde med kvarandre denne halvtimen, kom ingen andre ved, ...

-Tenk at kanaljane kjende deg, bestemor! sa guten, - enda det var mørkt, så skjønte dei at det var du som kom.
-Nei, slik er det ikkje! sa bestemora, som no var blitt filosof og profet i småbyen:
-Ingen kjenner meg, men alle veit kven eg er.

Å, ho hadde så inderleg rett! Det var Guds vilje at dei skulle synge og le, og ikkje forkomast av tannverk, hadde Eilert funne ut no. Tannverken var eit påfunn djevelen hadde pønske ut for å gjera Guds barn ulykkelege, men no skulle tannlegen ta opp kampen med Beelzebub som hadde tatt bustad i Eilerts munn.

Det meste blir annleis enn vi har tenkt. Men er det ikkje nettopp det som er det eineståande ved livet, vi anar ikkje kvar det endar, eller kva som skal skje med oss?