Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Alt er ordnet, alt er i orden, men katastrofefølelsen som alltid oppstår når noe er i ferd med å forandres, klarer jeg ikke kvitte meg med.
Jeg tror det er biologisk, at menneskeøret ikke skal kunne ignorere barnegråt, det overdøver absolutt alt[...]
Jeg liker ikke våren, liker ikke at dagene blir lengre, som alle sier, og jeg protesterer hver gang, for dagene blir faktisk ikke lengre, det kan heldigvis ingen påstå. Men det blir unektelig lysere, og vårlyset er påtrengende og avslørende.
Faren min møter meg i gangen, ser overrasket og glad ut på samme tid.
- Nei, men er det deg? sier han og gir meg en klem.
- Kommer du nå?
To unødvendige spørsmål, men jeg kommenterer det ikke, bare nikker inn i klemmen.
Vi har for god tid, sier Guro. - Det er det som er problemet, for god tid og for stort fokus på oss selv, vi sitter bare og stirrer på vår egen navle og klager.
[...] uten at vi noengang definerte verken det ene eller det andre, har jeg ikke vært sammen med noen, og heller ikke følt behov for det. Tvert imot har jeg tenkt at det er deilig å slippe hvis jeg kan, at det tar for mye plass og krever for mye. Kanskje jeg bare er for selvopptatt, sa jeg en gang til Joachim, kanskje jeg ikke har plass til noen andre enn meg selv. Alle mennesker er grunnleggende selvopptatte, sa han, det er også derfor de finner seg noen å leve sammen med, som hele tiden kan bekrefte dem og livet deres. Det er den ultimate trygghet.
Hun reiser seg og stryker meg lett over håret idet hun passerer meg for å gå ut på kjøkkenet, rydder med seg noen kopper, glass og resten av samtalen, alt går i vasken.
Det er som om noen har lovet meg en overraskelse jeg bare går og venter på, men som jeg gradvis innser at ikke kommer likevel - og jeg blir sittende igjen med en blandet følelse av å ha blitt lurt og av at ingenting kunne svart til forventningene uansett.
Så senker hun stemmen, og jeg må ikke tulle og spørre om hun har gått på samme kurs som Siv Jensen, Hannas stemme blir dessuten enda skumlere.