Bokelskere.no

Skiltet på skrivebordet hennes sa "Informasjon". Men det kunne like gjerne stått "Cave canem". Det gikk et par minutter før hun, med briller som blinket Morsekoden for "gå din vei", endelig anerkjente min tilstedeværelse ved å se på meg.
"Ja?"
Det var et blått skjær i det grå håret hennes, og munnen var så stram som en geometrisk firkant. Hun hadde hvit bluse og en dobbeltspent marineblå jakke. Hun minnet meg litt om Admiral Dönitz. Et høreapparat var festet til lommen. Jeg bøyde meg mot det og pekte mot en av marmorstatuene.
"Egentlig tror jeg han har ventet lenger enn jeg har," sa jeg.
Det var nok til at hun viste tenner. De var bedre enn den russiske kvinnens. Så sterke ut også. Noen hadde foret henne med kjøtt.
"Mein Herr," sa hun skarpt. "Dette er Nasjonalbiblioteket i Wien. Hvis de er ute etter en god latter, foreslår jeg at de oppsøker en cabaret. Hvis det er en bok, så kan jeg kanskje hjelpe Dem."

Han kunne ikke ha vært mer enn drøy én femti og likevel hadde han fremtoningen til en skapning som drepte snømus med bare tennene. Det var som om moren hans hadde bedt om å få nedkomme med en terriervalp og så ombestemt seg i siste øyeblikk.

"Det er forskjellen mellom krig og fred, det er det hele," sa jeg til ham. "Krig gjør at drap virker gjennomførbart og realistisk. I fredstid er det ikke det. Ikke på samme måte. I fredstid er alle bare engstelige for at hvis du dreper noen, vil det bli et fryktelig søl på teppet. Angsten for sølet på teppet og om det betyr noe, er den eneste virkelige forskjellen mellom krig og fred." Jeg tok et drag av sigaretten. "Det er ikke Tolstoj akkurat, men jeg jobber med saken."

Alle klienter er løgnere, sa jeg til meg selv. Jeg har ennå ikke møtt en som ikke betrakter sannheten som om den var rasjonert.

"De er ganske velinformert til å være så enkel og vulgær, er De ikke?"
"Ekte dekadanse krever at man ikke tar noe helt alvorlig," sa jeg, "Minst av alt dekadent kunst."
"Er det virkelig det De mener om det? At det er dekadent?"
"Jeg skal være ærlig," sa jeg. "Jeg liker det ikke i det hele tatt. Men jeg er glad for å se det utstilt uten innblanding fra mennesker som vet like lite om kunst som jeg gjør. Å se på det er som å se inn i hodet på en som er uenig med deg i nesten alt. Det gjør meg ille til mote." Jeg ristet trist på hodet og sukket. "Slik er demokratiet, antar jeg."

Huset lån fem minutters kjøretur vest for stasjonen. En messingplate på en av de obeliskformede portstoplene sa at det var en villa, men det var sikkert fordi de kviet seg litt for å bruke et ord som "palass".

Hvis det hadde vært en en skjønnhetskonkurranse for kvinnelige bibliotekarer, ville Vera Messmann ha vunnet den overlegent. Hun hadde ikke behøvd å ta av seg brillene engang eller slått ut sitt brune hår.

Hun betraktet meg med et mistenksomt, hissig blikk, hvilket ikke var så lite frekt tatt i betraktning at hun lignet den bruden som Frankensteins monster ville latt stå igjen ved alteret.

"Fra og med februar neste år kommer hotellet til å akseptere tyske mark," sa han.
"Vel, vi får håpe hun kommer før det," sa jeg.

"Disse menneskene er gale. Religiøse fanatikere."
"Det er dere også, er dere ikke?"
"Nei, vi er bare fanatikere. Det er en forskjell der. Vi venter ikke at Gud skal bli glad om vi blåser hodet av en eller annen. De gjør det. Det er det som gjør dem gale."