Bokelskere.no

Så spiste de restene av grisen fra i går, drakk noen glass av husets vin og la i vei igjen. Korpela minte dem på at døden ventet.

Kompanjongene filosoferte om at hver dag er den første dagen av resten av livet, en tenker bare ikke på det midt i hverdagsmaset. Ingen andre enn de som har stått ved dødens port, forstår hva et nytt liv betyr i praksis.

Etter en stund fant de den ulykkelige. Det var fastlandskaptein Mikko Heikkinen. Død som en ankerstein. Ryggen var brukket, men vinflaska han holdt i hånda, hadde som ved et under kommet fra hendelsen uten varige men. Mirakelens tid er ikke forbi.

De gikk ut på plassen foran den katolske domkirken, der bussen fra Korpelas Dødsruter sto og ventet.

De hadde ikke tid til å bli mer enn et døgn i Kuusamo, for både i Kemijarvi og i Kittila satt det en selvdestruktiv stakkar og ventet på kollektivtransport til døden.

Nå ja, det kunne i grunnen være ett fett, de var i samme båt alle sammen - eller samme buss.

Han syntes Rellonen hadde lagt for dagen en anselig besluttsomhet i dødssyslene sine.

Den utslitte klokka gikk i tusen knas, Rellonen mistet ikke livet. Leken moret dem på en eiendommelig, makaber måte.

Han var hardt såret, og det fantes ikke noe feltsykehus der det knuste hjertet hans kunne få førstehjelp.

Men det er alltid en gledesdreper til stede. Uten å spørre om lov begynte frilansservitør Seppo Sorjonen å mimre om Finland. Og det som verre var, minnene om hjemlandet var utelukkende positive.