Bokelskere.no

Altfor ofte varer medias fokus i korte blaff, og vi vet hvorfor. Nedskjæringer rammer ikke bare helsesektoren, men også en del grådige medieeiere vil ha optimal, kortsiktig økonomi fremfor optimalt produkt og gode arbeidsforhold.

Hvilken påvirkning og hvilken kvalitet hadde konsulentselskapet Mc Kinseys innsamlede grunnlagsmateriale som de brukte for å anbefale de hasardiøse sykehussammenslåingene i Oslo ?. Hvor godt synes dere de utførte oppdraget da de anslo en innsparing på 900 millioner, mens resultatet etter fem år var et underskudd på seks milliarder ?.

Mer høytstående samfunnstopper har fått finere særbehandling gjennom årene. Gjelder en lov for folket og andre for "eliten" ??

Under et system der aggresjon, rovdyrmentalitet og skremsel tidvis råder i ledersjiktet forventes det at helseansatte skal møte pasientene med varme, empati, medfølelse og medmenneskelighet. Det er å forlange for mye. Helsevesenet har et janusansikt.

Som journalist mistenker jeg at for få med korrigerende innsikt har talt makten imot, mens den planla og innførte nye modeller, reformer og forløp. Hvor mye har pasientforeningene og arbeidstakerorganisasjonene deltatt ? Har media sviktet ? Kunne et mer kritisk og konfronterende pressekorps vært med på å demokratisere de store omleggingene av norsk helsevesen ?

Helsevesenet er i stor grad presset til å leve i en "Kronos-tid", hvor det å måle og telle, å være rask og effektiv, å holde budsjettene, er credoet. Guden Kronos er kanskje mest kjent for å spise sine barn levende. Dette kan jo være en beskrivende illusjon for hvordan helsepersonell kan oppleve sin egen arbeidsvirkelighet, og ikke minst i de kvinnedominerte yrkene er det grobunn for en uendelighet av dårlig samvittighet.

Før i tiden, da vi var et fattig land, hadde vi råd til å bygge både vei, jernbane og sykehus. Nå, når vi er rike, har vi ikke engang råd til å vedlikeholde det vi bygde.

Jeg råder alle til å skaffe seg en lege som ektefelle. Kan hende kjører de deg i grøfta, men etterpå kan du bli reddet flere ganger !

Helsevesenet og syke mennesker kan aldri bli butikk.

Da jeg var kreftpasient, møtte jeg mange "engler i hvitt" , både på Ahus, Ullevaal og Rikshospitalet, men jeg opplevde også at "noe" skurret. Stadig ble de hindret i å gjøre jobbene sine. En dag klarte ingen av dem å ta blodprøver, - jeg ble forbløffet da de istedet for å bruke en nål, som de pleide, plutselig måtte stikke både tre og fire ganger før de traff. Hva hadde skjedd ?. Og hvorfor var blomkålsuppen så tynn at sykepleieren beklaget at den manglet blomkål ? Hvorfor hadde helseforetakene sagt opp sekretærene og erstattet dem med "taleregistratorer" som ikke registrerte forskjell på "han" og "hun" og som ikke forsto dialekter eller aksent ?. Hvorfor hadde noen kuttet ned antallet brystrekonstruksjoner - og hvilke andre pasientgrupper ble også tilsidesatt ? Mine opplevelse, og en dulgt irritasjon hos mange helsearbeidere, vekket den journalistiske nysgjerrigheten min. Da jeg begynte å stille spørsmål, ville ingen innrømme noe som helst, så jeg fortsatte å spørre. Først etter noen uker, da noen begynte å svare, gikk min forbløffelse over til forferdelse.