Bokelskere.no

og etter hver begynte jeg å tenke at kroppen min liksom også var, eller, liksom bare en pappgreie da. og jeg satt inni hue og så ut av øya mine liksom.

Hun våknet på magen på forskjellige stretchlakener, ytterst, med hodet ved kanten. Hun så ned på gulvet, noen ganger parkett, andre ganger tegneseriehefter, fotballsokker, skitne kaffekopper, og en gang: en naken Barbie med det ene beinet vridd rett opp. Da snudde hun seg, og på sprekken midt i senga lå en jente, hun hadde oransje pysj og hun klamret seg som en liten ape til faren sin, hun hadde store, sinte øyne.

Jeg holdt glasset med begge hender og jeg var så våken, så trøtt og våken samtidig, i glasset lå to isbiter, det var mørkt ute, det rant regn på rutene, og vi var så stille, for vi var aleine.

Det var ikke vanskelig å være tapper. Det var bare å gå rundt i det huset og være som jeg var.

For alt bare fortsetter. Fuglene i snøen og solen som kommer opp. Og skisporene mine og veden, og tallerkenene som blir skitne, alt bare fortsetter.

Ville alt vært annerledes om dette aldri var skjedd? Sånn: Kunne jeg sluppet det mørke hvis jeg ikke hadde sett det lyse?

Men jeg må si: Jeg var så rar på den tida. For hjemme la jeg meg bare i senga, jeg hadde Lila bak øyelokkene, jeg var så dum på den tida. Jeg bare tenkte på hva jeg skulle spørre om, og så tenkte jeg ikke mer - bare sykla til og fra, gjorde leksene i storefri og brukte kveldene til å drømme.

Hei! Jeg har skutt med gever og kjørt snøscooteren til bonden. Vi laget en musekirkegård men da fikk vi kjeft. Vi hadde jo laget den oppå grønnsakshagen til Myrvang. Hilsen Julie.

Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse.