Bokelskere.no

For maleren og boktrykkeren er svart en farge. For fysikeren representerer svart fravær av farge.

For meg er et hjem ukrenkelig. Når vi lukker døren bak oss, er det for å stenge verden ute. Faglige problemer. Masete kolleger. Innpåslitne kvinner. Skruppelløse mordere.

Jeg fikler lenge før jeg klarer å få åpnet ølboksen. Fordi jeg biter negler, sliter jeg med å få fingertuppen inn under aluminiumsringen. Vi har alle vårt.

Det var sannelig nær nesa, sa karen, han ble skutt i øyet.

Selv tilba jeg Odin og fedrenes guder. Men på ferden gjennom Europa hadde vi hørt mye prat om andre guder, særlig en de kalte Hvitekrist. Han evnet å gjøre vin av vann, sa de, og forvandlet ett brød til mange. Videre gjorde han syke menn friske og klarte å gå på vannet, hva nå det var godt for. [...] Hvitekrists lære syntes meg å tjene feige sveklinger. Det ble sagt at han bød sine tilgjengere å vende sin fiende det annet kinn til i stedet for å hogge hodet av ham. Veik tale av en gudesønn. Selv ble Hvitekrist spikret til et kors og led martyrdøden der borte i Jødeland. Var han noe til gud, ville han lett ha kjempet seg fri fra de romerske soldatene. De sier at han våknet fra dødssøvnen etter tre dager. Vel. I min tid har jeg sett mange lik på slagmarken. Etter tre dager i varmen gadd jeg se den dauding som kviknet til.

Jeg har aldri hatt alkoholproblemer. Men jeg har knasket antidepressiva som fruktpastiller. Lykkepiller, kalles de, men de gjør deg ikke lykkelig, de bare sliper ned angstens tagger. Ikke misforstå. Jeg er ikke gal. Men nervene mine slår av og til knuter på seg. Å slite med angst er ikke noe annerledes enn å ha sukkersyke eller urinsyregikt. Men folk ser på deg på en annen måte. De tar et skritt tilbake. Jaså? Nerver? De smiler medfølende og engstelig. Som om du har en kjøttøks stukket opp i jakkeermet og hodet fullt av onde, skrikende stemmer.

Cicero har sagt at ensomheten ikke er noen byrde for den som er fordypet i sine studier. Jeg er alltid fordypet i mine studier. Men det betyr ikke at lengslene er lettere å bære. De blir bare lettere å fortrenge.

Alle har sine demoner. Jeg har ikke navn på mine. Men jeg kjenner dem, slik du kjenner dine. De ligger og slumrer et sted inni deg, mellom tarmer og lever og nyrer og all gørra som får deg til å tikke og gå, og plutselig en natt stikker de frem dine stygge tryner.