Bokelskere.no

Jeg gjetter at SIS´ safehouse befinner seg i London-regionen et sted. Men det kan like gjerne ligge i den idylliske landsbyen Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch i Wales, for alt jeg vet.

"Kan du tro," sier Beatriz, "at jeg var hippie en gang i tiden?"
Jeg forsøker å heve et øyenbryn, men jeg får litt problemer med muskelkoordineringen, så det ser nok ut som jeg har fått en flue i øyet.

Ingen kan mase som en bergenser.

Regndråpene nøkker nedover ruten. Bakenfor, litt ute av fokus på grunn av doggen på glasset, trosser en seilbåt mot vinden. Jeg har det med å kjenne meg igjen i alt mulig. Et sammenkrøllet ispapir som noen har kastet fra seg. Den siste poteten på matfatet. En innful alv på en islandsk slette. Eller en seilbåt som maser seg frem, frem, frem gjennom blåsten og bølgene som står i mot.

Tusenvis av bøker fyller labyrinten av reoler, disker, kister, bord og bokhyller. Luften er mettet av denne underlige angen av bøker: papir og papirstøv, innbinding, lim og et hint av svetten til hovedpersoner som kjemper sine slag mellom permene.

I noen minutter står jeg å kikker ut av vinduet på rommet mitt. Så legger jeg meg under det stramme lakenet. Jeg føler meg som et brev som er presset ned i en litt for trang konvolutt.

Det sies at vi mennesker også oppfatter smerte ulikt; at menn aldri ville utholdt fødselens lidelser. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Vi utholder knapt en forkjølelse.

Jeg ruller ned bilvinduet, og i grådige gisp fyller jeg lungene med luft. Stuart spør om jeg prøver å fange fluer. Jeg minner han på at jeg er vegetarianer.

Et par ganger har jeg vært innlagt. Det var til det beste. Jeg kaller det ikke psykiatrisk avdeling. Det lyder så kaldt. Til gjengjeld kaller jeg det heller ikke galehuset eller sanatoriet. Jeg sier nerveklinikken. Mitt eget lille gjøkerede.
Der modnes vi, under oppsikt og kontroll, i våre osteklokker av innestengt angst.
For dette er også meg.
Jeg kan være en sær satan. Jeg vet det. Jeg har problemer med å innordne meg. Det er vel derfor jeg ikke er professor. Autoriteter og regler provoserer meg. Andre mennesker provoserer meg. Tiværelsen provoserer meg.
Jeg er nok ikke helt lett å ha med å gjøre.

Hvis dette var en film, ville jeg ha tatt fart og hoppet ut av vinduet. Gjennom glasset. Folk gjør hva som helst for å unnslippe livsfare. Men jeg har alltid vært en pyse. Jeg er ikke fortrolig med høyder. Og glasskår. Det er noe med å skjære seg til blods og brekke armer og bein som jeg har problemer med.