Bokelskere.no

Det hender dessuten at jeg tenker på vegne av hele planeten jeg lever på. Også den er meg. Jeg bryr meg om denne planetens skjebne fordi jeg er redd for å miste den aller innerste kjerne av min egen identitet.

Det har gått så langt at de fleste kan ramse opp flere navn på fotballspillere og filmstjerner enn de er i stand til å nevne fuglearter.

For bryr folk seg i det hele tatt om natur? Har vi ikke gjort Jorden om til en eneste stor fornøyelsespark? Det er kanskje for mange morsomme attraksjoner å velge mellom til at vi klarer å samle oss om sånne store og felles menneskehetsoppgaver. Vi deler en planet, men det er ikke alle som klarer å tenke planetarisk. Det er for mye frihet i verden, for mange rettigheter for den enkelte, for mye kjøpekraft for de rike, for mange oljefat og jetmotorer å rutte med for de aller rikeste, og altfor lite ansvar for kloden vi lever på og for en rettferdig fordeling av klodens ressurser.

Ifølge en gammel lignelse vil en frosk som plasseres i kokende vann umiddelbart hoppe ut av det kokende vannet og dermed redde skinnet. Men hvis frosken blir lagt i en kjele med kaldt vann som gradvis varmes opp til kokepunktet, vil ikke frosken fornemme noen fare, og den vil kokes til døde.

Like naivt som det var å tro at alle himmellegemer går i bane rundt vår klode, er det å leve som om alt dreier seg om vår tid.

Å skue ut i verdensnatten er å innse grensene for vår forstand.

Mennesket er kanskje det eneste levende vesen i hele universet som har en universell bevissthet - en svimlende fornemmelse av dette veldige og gåtefulle verdensaltet vi er en essensiell del av. Da er det ikke bare et globalt ansvar å bevare livsgrunnlaget på denne planeten. Det er et kosmisk ansvar.

Et viktig fundament for all etikk har vært den gylne regel eller gjensidighetsprinsippet: Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Men den gyldne regel kan ikke lenger bare ha en horisontal dimensjon - altså et «vi» og «de andre». Det begynner å gå opp for oss at gjensidighetsprinsippet også har en vertikal dimensjon: Du skal gjøre mot neste generasjon slik du hadde ønsket at forrige generasjon hadde gjort mot deg.
Så enkelt er det. Du skal elske din neste som deg selv. Det må selvfølgelig inkludere neste generasjon. Det må inkludere absolutt alle som skal leve på Jorden etter oss.
Menneskene på Jorden lever nemlig ikke samtidig. Hele menneskeheten lever ikke på én gang. Det har levd mennesker her før oss, noen lever nå, og noen skal leve etter oss. Men også de som kommer etter oss er våre medmennesker. Vi skal gjøre mot dem slik vi hadde ønsket at de ville ha gjort mot oss hvis det var de som hadde levd på denne planeten før oss.
Så enkel er koden. Altså har vi ikke lov til å gi fra oss en jordklode som er mindre verdt enn den vi har fått leve på selv. Mindre fisk i havet. Mindre drikkevann. Mindre mat. Mindre regnskog. Mindre fjellnatur. Færre korallrev. Færre isbreer og skiløyper. Færre plante- og dyrearter...
Mindre skjønnhet! Mindre vidunder! Mindre herlighet og glede!

Men vi behandler altså ikke pasienters uro for global oppvarming. Det spørs om vi ikke heller må se oss om etter en slags resept for mangelen på bekymring for global oppvarming.

«... fra slutten av 1700-tallet har reservene av fossilt brensel fristet oss som Aladdins ånd i lampen. "Få oss ut av lampen," har karbonet hvisket. Og vi har latt oss friste. Nå prøver vi å tvinge ånden tilbake i lampen...»