Bokelskere.no

"Er du optimistisk? Eller er du pessimist?"
"Jeg vet ikke. Kanskje begge deler. Hva med deg?"
"Jeg er optimist, jeg, Jonas. Og vet du hvorfor? Jeg synes det er umoralsk å være pessimist."
"Umoralsk?"
"Pessimisme er bare et annet ord for latskap. Jeg kan være bekymret, det er noe helt annet, men pessimistene har gitt opp."
"Der har du et poeng."
"Det er dessuten noe som heter håp. Og i praksis kan det noen ganger være å slåss. Vil du være med på det, Jonas? Vil du være med ut i verden og slåss?"

Problemet er at slike spørsmål ofte blir for store for den enkelte å forholde seg til. Hva gjør jeg for Amazonas, liksom? Hvilket ansvar tar jeg for den afrikanske savannen, eller for fiskebestanden i Atlanterhavet? Men det er ikke sånn folk tenker. Det er ikke sånn menneskets hjerne er konstruert.
Mennesket er et lekent, selvopptatt og individualistisk dyr. Alle forsøk på å redde menneskeheten og kloden vi lever på, må derfor ha dette som utgangspunkt.

Det er lenge siden hun installerte appen LOST SPECIES, som fra time til time holder henne oppdatert om tapet av plante- og dyrearter. Hun kan selvfølgelig bare avinstallere den og stenge seg ute fra alt som foregår i verden rundt henne, men hun synes det er hennes plikt som menneske å følge med på den pågående nedbryting av Jordens leveområder.

"Er det noe du er redd for, Anna?"
Hun svarte straks:
"Global oppvarming."
Det rykket litt i den sindige psykiateren. Han var åpenbart en rutinert lege. Bare denne ene gangen virket han overrasket over svaret hun gav, og han spurte igjen:
"Hva var det du sa nå?"
"Jeg mener at jeg er redd for menneskeskapte klimaendringer. Jeg er redd for at vi som lever nå skal sette klodens klima og miljø på spill uten å ta hensyn til dem som kommer etter oss."

Men på nyttårsaften det året Anna fylte ti, var det ikke kommet snø verken på vidda eller i lavlandet. Frosten hadde for lengst bitt seg fast i landskapet, men bortsett fra en liten skavl her og der var fjellet fritt for snø. Selv det mektige skarvet lå skammelig nakent under åpen himmel og avkledd den hvite vinterkåpen.
Mellom voksne ble det mumlet noe om «global oppvarming» og «klimaendringer», og Anna bet seg merke i de nye ordene. Hun fikk for første gang i livet en anelse om at verden var i ulage.

For det er ikke naturen som dreper. Det er vi, menneskene.

Ufattelig, tenker hun, at det kan være så mye krig og fiendskap under en sånn utsikt til universet.

Men vi leser samme bok omtrent samtidig. Så lever vi oss inn i andre verdener sammen. Vi går ut og inn av de samme fantasilandskapene. På den måten får vi etter hvert en stor virtuell bekjentskapskrets. Så kan vi gå turer i fjellet og ha med oss en lang hale av usynlige venner.

Et ord som nesten ikke er i bruk lenger, er det lille ordet nok. Vi strør isteden om oss med et annet ord, også det på bare tre bokstaver. Vi sier mer.

Hun tenker at den mest intime måten å tilbringe noen døgn sammen med en man er glad i, det er kanskje i en liten romferge.
Her oppe i verdensrommet varer dagen og natten bare et par timer til sammen. Men de har fått tolv solnedganger og tolv soloppganger, og over skyene er himmelen alltid blå.