Bokelskere.no

Bøkene har vært mine bestevenner.

[...] I personen skjebnen har bestemt at man skal elske, hører man lyden av dem som ennå ikke er født.

Menneskekroppen er delvis vitenskap, delvis kunst.

Hvordan kan en sønn være eldre enn sin fars spøkelse? Hvordan kan en mor fortsette å trøste sin tilårskomne sønn fra sin våte grav? Hvordan kan en elsket søster noensinne tilgi sin bror når han skuffet henne slik?

"Du drar først, og så kommer vi etter", sa de begge.
"Josef drar først, og så kommer vi alle etter", svarte jeg.
De så på meg med triste, fryktsomme øyne. Far tryglet om at jeg skulle dra. Han fortalte meg hvor lettet han ville bli hvis han visste at bare ett av barna hans var i trygghet. Mor presset hendene mine mot brystet og sa at jeg måtte følge min nye ektemann. Det var min plikt som hustru. Men min søster sa aldri et eneste ord, og det var hennes stillhet som runget høyest.

På mine gamle dager har jeg kommet fram til at det ikke handler om substantivet kjærlighet, men om verbet å elske. En handling. Lik vannet følger den sin egen strøm. Hvis man virkelig elsker, bobler det så sterkt fram at det flommer over hvis man forsøker å demme det opp. Til og med i atskillelsen, til og med i døden, beveger og forvandler kjærligheten seg. Den lever i minnet, i en berøring, en lukt, et sukk. Den forsøker å etterlate seg et avtrykk, som en fossil i sanden, et blad brent ned i stekende asfalt.