Bokelskere.no

Det var hverdagens trivielle snikmyrderi

Vi lengter etter solen, men føler oss sikrest i måneskinn

Han sa, her henter de fattige sin rikdom, her henter de svake sin styrke. Hit går den redde og finner håp. Og må en ikke bøye sitt hode for en makt som kan gi menneskene en rikdom som ikke fins og en styrke som svekker dem i samholdet og et håp som fratar dem alt håp for dette liv?

For vi vet jo ikke av noen annen Gud enn naturlovene, enn livet. Og vi krenker livet selv. Verden er blitt bygd skjevt, med noe slags innretning som gjør en mengde mennesker til jagete dyr i tilværelsen og et fåtall som har det svimlende godt og ikke kan skjønne at ikke alle de andre er glade for det og gjerne lot seg piske til døde for det. Og selve dette er vold mot livet synes jeg. Det er ikke naturens mening at det skal være slik. For naturen har nok til alle.

Jeg likte den da jeg var ung. Jeg likte den den gangen jeg trodde kjærlighet var noe muntert og festlig. Der står "kjærlighet", hvor det skulle stått "elskov".
Jeg spurte om hun ikke mente det var noenlunde det samme. Da så hun på meg. Du vet like godt som meg at elskov er nytelse og - gjerne for meg - lykke. Og at kjærlighet er heller - å ja. Helst jævlig.

Jeg ønsket intet heller enn å gjøre bekjentskap med denne fantastiske djevelen. Men jeg svarte ja på konfirmasjonsdagen, på å sky ham. Det gjorde alle sammen. Og alle sammen løy. Det er den første offisielle løgnen vi gjør oss skyldige i. Etter gammel skikk kommer vi ikke inn i de voksnes rekker, uten at vi først har løyet foran alteret. Det er innvielsen. Samfunnet forlanger denne løgnen av oss over altervinen. Er det ikke fantastisk?

Noen kan snakke om kunst og litteratur eller fortelle en interessant anekdote som en hører på, men som ikke kommer lenger enn til hjernen, til bevisstheten. Men det kan også gjøres slik at det som blir sagt smyger seg inn gjennom huden på en og lar en oppleve noe med sitt eget innerste.

Det er slikt som folk går alene med. Og som dikterne ikke skriver om. Dikterne skriver helst om slikt som er vakkert. Selv sorgen og tragedien gjør de vakker. Dikterne! – munnen gjorde en umerkelig grimase. Dikterne – de er sannhetens forvaltere. De forteller ofte sannheten – en del av sannheten. Resten tier de med, for ellers var det ingen som ville kjøpe diktverkene deres. Men det de fortier, det blir løgnen i den sannheten de forteller.

Værelset mitt ble et fengsel som jeg ikke kunne slippe fra fordi våren der ute ikke ville vite av meg. Og et slikt rom, et slikt værelse, det kan bli en ren pesthule av å huse et menneskes ensomme kvaler, de tar plass i vegger og tak og i alle tingene, og hilser deg med hån hver gang du kommer inn døren i et slikt rom. Jeg tror aldri jeg har hatet noe så inderlig som det værelset og den sengen. For i den sengen lå alle de vonde tankene fra søvnløse netter, ja, alt vondt blir boende i en slik seng og har hjemme der og er ikke til å drive vekk.

Det fins ikke noe så dødt og så stille som et dødt menneske.