Bokelskere.no

Kakuro snakket om bjerketrærne, og mens jeg glemte psykoanalytikerne og alle de intelligente menneskene som ikke vet hva de skal med intelligensen sin, følte jeg meg plutselig større fordi jeg er i stand til å fatte bjerkenes meget store skjønnhet.

Det var det jeg mente da jeg sa det om at han er så høflig, denne holdningen hos den ene som gir den andre inntrykk av å være til stede.

De som i likhet med meg lar seg inspirere av storheten i de små ting, forfølger denne storheten helt inn til kjernen av det uvesentlige, der den - kledt i hverdagsklær - spruter frem fra en viss orden innen de ordinære ting og fra vissheten om at det er slik det bør være, fra overbevisningen om at det er bra slik.

Dere ville bli forbauset over å høre hva vanlige småfolk forteller hverandre. De foretrekker historier fremfor teorier, anekdoter fremfor begreper og bilder fremfor ideer, men det hindrer dem ikke i å filosofere.

Disse øyeblikkene da veven i tilværelsen avdekkes takket være kraften i et ritual som vi viderefører med desto større glede fordi vi har brutt det, er magiske parenteser som bringer hjertet helt frem til sjelens rand, fordi et lite stykke evighet plutselig har kommet og befruktet tiden, flyktig, men intenst.

Det er alltid svært foruroligende å oppdage en dominerende sosial allmenntilstand der man mente å se et kjennetegn på sin egen særhet.

Men hvis vi frykter morgendagen, er det fordi vi ikke vet hvordan vi skal bygge nåtiden, og når vi ikke vet hvordan vi skal bygge nåtiden, sier vi til oss selv at vi skal nok klare det i morgen, og så går det i vasken fordi i morgen alltid ender med å være i dag, skjønner dere?

...blikket er som en hånd som forsøker å fange inn rennende vann. Ja, øyet oppfatter uten å granske, tror uten å stille spørsmål, mottar uten å søke - tømt for begjær, uten sult eller korstog.

Mine damer, når dere en kveld bli invitert ut til middag på en luksusrestaurant av en rik, sypatisk herre, så opptre med samme eleganse i alle ting. Endten dere blir overrasket, irritert eller forvirret, må dere ehle tiden opptre like raffinert uforstyrrelig og reagere på forbausende uttalelser med den distingvertheten som anstår seg under slike omstendigheter. Jeg, derimot, som er en ubehovlet tølper og sluker sashimiene som om de skulle være pottiter, jeg hikster krampaktig og kjenner skrekkslagen at evighetssmulen blir sittende fast i halsen. Like distingvert som en gorilla prøver jeg å få harket den opp derfra.

Det er et tidløst øyeblikk i tiden... Når kjente jeg for første gang den utsøkte overgivelsen som bare er mulig når man er to? Den sjelsroen vi føler når vi er alene, tryggheten på oss selv i ensomhetens likevektige ro, er ingen ting i forhold til den utvungenheten, åpenheten og frittalenheten som vi opplever sammen med den andre, i delaktig selskap... Når kjente jeg for første gang denne lykkelige avspentheten i nærvær av en mann? I dag er første gang.