Bokelskere.no

Menneskene lever i en verden hvor det er ordene som har makt, ikke handlingene, og den ypperste form for kompetanse er å beherske språket.

Det var en av pappas gjester til middagen i går som sa det:
"De som kan gjøre noe, gjør det; de som ikke kan gjøre noe, underviser; de som ikke kan undervise, underviser dem som underviser; og de som ikke kan undervise dem som underviser, driver politikk."

Skjønnheten blir tilgitt alt, selv at den er vulgær.

Det later til at de voksne nå og da tar seg tid til å sette seg ned og betrakte den katastrofen livet deres er. De klager uten å forstå, og akkurat som fluer som stadig flyr mot den samme ruten, hisser de seg opp, lider, tæres hen, blir deprimert og lurer på hvilket tannhjulsmaskineri som har ført dem hit, hvor de ikke vil være. De mest intelligente gjør det til og med til en religion.

Jeg bor alene sammen med katten, en diger, dorsk hannkatt uten andre nevneverdige særtrekk enn at det lukter vondt mellom bena hans når verden går ham imot. Hverken han eller jeg anstrenger oss noe særlig for å la oss integrere i våre medmenneskers runddans.

Den som sår begjær, høster undertrykkelse.

Teritualet er denne presise gjentagelsens av de samme bevegelsene og den samme nytelsen, denne tilgangen til ekte og raffinerte sansninger, denne tillatelsen alle får for en billig penge til å bli en smakens aristokrat, for teen er de rikes drikk så vel som de fattiges. Teritualet har den fabelaktige egenskapen at det slår en bresje av rolig, verdig harmoni gjennom livets absurditet. Ja, universet streber mot tomhet, de fortapte sjeler gråter over svunnen skjønnhet, og betydningsløsheten omringer oss. La oss derfor drikke en kopp te. Stillheten senker seg, vi hører vinden som blåser ute, høstløvet rasler og flyr sin vei, og katten sover i varmt lys. Og i hver slurk sublimeres tiden.

Ingen ting er mer foraktelig enn de rikes forakt for de fattiges begjær.

Men hvis vi frykter morgendagen, er det fordi vi ikke vet hvordan vi skal bygge nåtiden, og når vi ikke vet hvordan vi skal bygge nåtiden, sier vi til oss selv at vi skal nok klare det i morgen, og så går det i vasken fordi i morgen alltid ender med å være i dag,

Jeg trenger ikke å reise - det er tilstrekkelig å slutte meg til min litterære hukommelses sfærer. For hvilken edlere adspredelse, hvilket mer underholdende selskap, hvilken lifligere transe finnes vel enn litteraturen?