Bokelskere.no

Hvis du vil gjøre karriere, skal du ta en marginal og eksotisk tekst .... som det fremdeles er forsket lite i, og krenke dens bokstavelige mening ved å lete etter en hensikt som forfatteren ikke har fått øye på selv ...

Om det finnes noe jeg virkelig avskyr, så er det disse perverse rikingene som kler seg som fattige, med tøystykker som henger i laser, grå ulluer, uteliggersko og blomstrete skjorter under slitne gensere. Ikke bare er det stygt, det er krenkende også: Ingen ting er mer foraktelig enn de rikes forakt for de fattiges begjær.

Som alle vet, slår diplomatiet bestandig feil når styrkeforholdet er stabilt. Ingen har noen sinne sett en sterkere part godta den andres diplomatiske forslag.

Når angsten griper tak i meg, tyr jeg til tilfluktsstedet mitt. Jeg trenger ikke å reise - det er tilstrekkelig å slutte meg til min litterære hukommelses sfærer. For hvilken edlere adspredelse, hvilket mer underholdende selskap, hvilken lifligere transe finnes vel enn litteraturens?

De rikes plikt er skjønnheten. Hvis ikke, fortjener de å dø.

Han så ut som om han lurte på om han virkelig hadde sett det han hadde sett. Men ettersom han er opplært til å anse at bare det som skal skje, skjer, akkurat som de rike overbeviser seg selv om at livet deres følger en himmelsk plogfuge som pengene naturligvis graver for dem, bestemte han seg for å tro meg. Vår evne til å manipulere oss selv så ikke sokkelen for vår tro skal vakle, er et fascinerende fenomen.

Sivilisasjonen er temmingen av volden, den alltid ufullendte seieren over primatens aggressivitet. For primater var vi, og primater forblir vi, uansett hvilken kamelia på mose vi lærer å glede oss over. Dette er hele utdannelsens funksjon. For hva er det vel å oppdra og utdanne? Det er utrettelig å fremby kameliaer på mose for å avlede artens impulser, som alltid opphører, og som uavlatelig truer overlevelsens skrøpelige likevekt.

De rike tror at småfolk opplever menneskelige følelser mindre intenst og mer likegydlig, kanskje fordi livet deres er så fortynnet, så blottet for pengenes og forbindelsenes oksygentilførsel.

Om hunden Neptun ... :

Det kosteligste er at han insisterer på å være hund, mens eierinnen vil gjøre ham til en gentleman. .... Den distingverte sjelen hennes synes hunden burde ha vært akkurat som ungpikene i det gode selskap i sørstadsbyen Savannah før borgerkrigen, de som bare kunne finne seg en ektemann hvis de lot som om de ikke hadde noen apetitt i det hele tatt. Neptun spiller derimot rollen som en utsultet yankee.

Den som er fattig, stygg og dessuten intelligent, er i vårt samfunn dømt til en dyster desillusjonert tilværelse som det er best å tilpasse seg tidlig. Skjønnheten blir tilgitt alt, selv om den er vulgær. Intelligens fremstår ikke lenger som en rettferdig kompensasjon for ting, som en justering av naturen tilbyr sine minst begunstigede barn, men som et overflødig leketøy som øker juvelens verdi. Hesligheten, derimot, er skyldig på forhånd, og denne tragiske skjebnen var jeg henvist til med desto større smerte fordi jeg slett ikke var dum.