Bokelskere.no

I byen er det nemlig hundene som holder eierne sine i lenke, selv om ingen later til å forstå at det å la seg belemre frivillig med en hund som må luftes to ganger om dagen enten det regner, blåser eller snør, er ensbetydende med å legge en lenke om halsen på seg selv.

Menneskene lever i en verden hvor det er ordene som har makt, ikke handlingene, og den ypperste formen for kompetanse er å beherske språket. Det er fryktelig, for i bunn og grunn er vi primater som er programmert til å spise, sove, forplante oss, erobre og trygge territoriet vårt. Men de som er flinkest til å gjøre det, de mest dyriske av oss, blir alltid skjøvet i bakleksa av de andre, de som er gode til å snakke, mens de ville være ute av stand til å forsvare hagen sin, skaffe en kanin til middag eller avle barn på korrekt vis. Menneskene lever i en verden hvor det er de svake som hersker. Det er en forferdelig hån mot vår dyriske natur, en slags perversjon, en inderlig selvimotsigelse.

Men jeg har lyst til å la de andre gjøre noe godt for meg.

Jeg skjønte at jeg lider fordi jeg ikke kan gjøre noen rundt meg noe godt.

Hvis du vil ta vare på deg selv

ta vare på

de andre

og smil eller gråt

over skjebnens lykkelige helomvending

Og katten selv? Vel, den klarer vi oss uten. Intet behov for katten. Hva skulle vi vel med den? Hvilken katt? Nå tillater filosofien seg å velte seg utelukkende i den rene ånds utskeielser. Verden er en utilgjengelig realitet som det ville være fåfengt å forsøke å kjenne. Hva vet vi om verden? Ingen ting. Ettersom all kunnskap bare er den refleksive bevissthets egen utforsking av seg selv, kan vi be verden dra til helvete.

Det pågår en flyttesjau inni meg - ja, jeg kan ikke si det på noen annen måte, jeg har en besynderlig følelse av at en indre modul går hen og tar plassen til en annen.

Kakuro snakket om bjerketrærne, og mens jeg glemte psykoanalytikerne og alle de intelligente menneskene som ikke vet hva de skal med intelligensen sin, følte jeg meg plutselig større fordi jeg er i stand til å fatte bjerkenes meget store skjønnhet.

Det var det jeg mente da jeg sa det om at han er så høflig, denne holdningen hos den ene som gir den andre inntrykk av å være til stede.

De som i likhet med meg lar seg inspirere av storheten i de små ting, forfølger denne storheten helt inn til kjernen av det uvesentlige, der den - kledt i hverdagsklær - spruter frem fra en viss orden innen de ordinære ting og fra vissheten om at det er slik det bør være, fra overbevisningen om at det er bra slik.