Bokelskere.no

Kombinasjonen friskt eple og rødvin er som alltid litt selsom i starten, men det går an å venne seg til det også.

Nina har alltid hatt lyst på en vanndispenser. Den ville ha komplettert skriveplassen hennes, og hun kunne ha drukket kaldt vann når som helst, uten å reise seg fra stolen, så godt og fint det ville ha vært, hun hadde kanskje skrevet mer og bedre med dispenservann, men den gangen hun undersøkte hva det ville innebære å få det levert, forsto hun at det kostet flere tusen i måneden og at blåkledde menn ville komme med blå biler og trille tanker inn og ut, hun slo det fra seg, det var en drøm, uoppnåelig for lyrikere.

Pinnsvinet, som Nina kaller Jussi, kommer luskende. Det lepjer i seg soyamelken. Nina bøyer seg ned og klapper det. De er venner, disse to. "Så fint at du kommer, Jussi", sier hun, "Jeg følte meg så alene i morges, men når jeg ser deg, går det litt bedre." Pinnsvinet drikker og drikker. "Du er heldig som ikke skal gi ut bok i dag", sier Nina. "Ikke en eneste bok skal du gi ut, verken i dag eller noen annen dag. For et heldig lite pinnsvin du er. Og så vet du ikke om det engang."

Dette med at mange lesere er bedre enn få, er en barnslig forestilling som ikke stemmer, og forfattere som trekker et stort publikum vet det også, selv om de er nødt til å drikke for å innrømme at det er sant.

"Jeg er ikke medlem av Norsk Luftambulanse."
"Men det kan du bli. Det koster bare fem-seks hundre kroner i året."
"Det synes jeg er dyrt."
"Det er jo penger det og, men du trenger bare å falle om én eneste gang, så har du tjent det inn i massevis."

Det går et snøras inne i hodet hennes. Hele fjellsider av tung nysnø glir på det ustabile laget under. Flere landsbyer i dalføret nedenfor ryker med, og det er svært få overlevende.

"Ikke bry deg om henne," sier Ludvig. "Hun kommer fra en annen tid, hvor aggresjon ble forkledd som omsorg, og så ble misforståelsen aldri oppklart."

I et plutselig innfall forserer Nina det vesle gjerdet inn til pendelen og stanser den. Den er lettere enn hun hadde trodd. Hun stanser bevegelsen og lar pendelen henge rett ned. Jorden har vel for helvete snart rotert lenge nok.

Nina vikler ut klatrerepet og binder Kulpes hender sammen på ryggen hans. (...) Hun strammer virkelig hardt. Kritikerknop.

Tilbake på rommet tenner Nina seg en sigarett og setter seg på Kulpes skrivebordstol. (...) Det hadde vært bedre om hun ikke hadde slått ham så hardt. Men det er litt kommunistenes skyld også. Hvis de ikke hadde oppført seg så grisete i forrige århundre, ville den dumme boken ikke ha vært så tung.