Bokelskere.no

Så fort dette året har gått, jeg forstår ikke hvor det ble av. Så sakte det gikk. Hvert sekund var en pine.

Jeg hata faren min. Alle visste at jeg hata faren min. Jonsen, min eneste voksne venn i grenda, visste det. Alle naboene, helt ned til enden av veien, visste at jeg hata faren min, og de sendte meg forsiktige blikk og kom ut av husene sine om kvelden, og noen av dem sto sammen med faren min og løfta skrapmetall og var feige idioter og gikk inn igjen og så på TV og dro på jobb om morgenen og kom tilbake mens de hele tida venta på det de visste måtte komme.

Og dagen skulle komme med et blendende lys fra himmelen. Og skyene skulle trekkes til side av mektige hender i ei diger revne, og så kom den dagen bare rett ut av det blå og åpna seg til alle sider. Alt falt på plass.

Da lente han seg over og la kinnet nesten inntil munnen hennes og kjente mot sitt eget ansikt det sensasjonelt levende, varme åndedrettet.

Det var jeg som kom til henne. Hvor hadde jeg funnet det motet. Jeg hadde det ikke i meg. Det ville jeg aldri ha trudd. Men jeg hadde ikke noe valg. Det var derfor

Men hvis hun har gitt deg hele sitt liv, hvordan kan det være da, at hun er alt, og du ingenting.

Trur du det er sant det med tannhjulet og samvittigheten.
Hva da.
Jo det at samvittigheten er som et tannhjul eller til og med som ei sirkelsag som snurrer rundt med skarpe tenner i sjela og gjør vondt som faen og blodet spruter når du gjør noe som er skikkelig ille, men så gjør du bare mer og mer og tenna blir slipt ned og og sjela får træl og så merker den ingenting når hjulet går rundt og da har du blitt sånn.
Blitt sånn hva da.
En sånn som gjør jævlige ting og ikke merker det engang.

...vafler og trygghet var to sider av samme sak...

Noen ganger er det ikke mulig å huske nøyaktig hva som skjedde i en viss periode av livet, hva du gjorde eller sa den gangen, hvem du sa det til, å huske hverdagene, skoledagene, bursdagene, de som inviterte og hvor mange år de bar med seg, men du husker hvilke farger de dagene hadde, og håndflatene dine husker det mjuke, det glatte og det ru, husker alle overflater, husker stein og tre, husker vann, og du husker et plagg, at det plagget var viktig, men ikke hvorfor det var viktig, og du kan plutselig huske et telefonnummer, men du husker ikke hvem du ringte til, 25 00 45, hvem kan det ha vært, og en setning kommer, men du kan ikke huske om det var han eller du som sa den, men det spilte ingen rolle, det kan hende den ble sagt i kor. Men du kan huske hva slags vær det var, og himmelen over, alle himlene, og alle dagene hadde samme fortegn, det var pluss, pluss, pluss, og de kom imot deg og dro forbi i sakte film, og plagget var en kjole, og du svingte deg på en fot i kjolen og løfta den ene hånda og så på den, og det var ei ny hånd, det var di hånd, men du hadde ikke sett den før, og du lo og sa: Jeg har fått ei ny hånd, se hånda mi, Jim, den vinker, den skal aldri hjem igjen.

Faen òg, sa betjenten og han stønna, han hadde et tungt hjerte og tok det med seg overalt