Bokelskere.no

Han fløy aldri, sa han. Ingen arkitekter burde fly. Det hadde ingen hensikt å spotte tyngdekraften, aller minst for mennesker som i sitt daglige arbeid var helt avhengig av den.
"For til slutt kommer den og tar deg," hadde han sagt. "Hvorfor tror du det heter tungsinn? Det er tyngdekraftens hevn."
Han hadde bestilt en øl til.
Karen hadde sagt at det beste var å sette seg. Det hadde han vært enig i, vise tyngdekraften respekt ved å sette seg.

Karen hadde kjørt til Kongsvinger og hentet ham. På vei hjem hadde hun spurt hva han skulle i Kongsvinger. Han hadde strøket håndflatene mot buksebena.
"Nei, hva skal man i Kongsvinger? Det er et godt spørsmål som jeg ikke kan svare på. Egentlig skulle jeg til himmelriket," sa han. "Jeg må ha tatt til høyre i stedet for til venstre et sted på veien."
Karen hadde sett på ham.
"En ting har jeg i hvert fall lært," sa han etter at det hadde vært stille en stund. "Himmelriket ligger ikke på Kongsvinger."

Alle var alene. Alle menneskene. De var alene og de satte seg ned ved radioene sine. Overalt det samme, enten de bodde i Parkesburg, Pottesville, Wolfsdorf, Coatesville, Wyomissing eller hvor det nå var. Karen kunne se dem for seg i stuene deres, på kjøkkenet, i sofaer eller på stoler, hvordan de satt der og ventet. Hun visste ikke hva de ventet på, men det spilte heller ingen rolle. Det kunne være de ventet på noe som hadde vært, eller noe som skulle komme. Morgenen, for eksempel. Avisen. Imens satt de seg ned i sine stille hus, lot natten komme, lot mørket omslutte dem, satt kanskje bare i et svakt skinn fra en lampe i et annet rom.
Det var litt vakkert, syntes Karen, som om de satt der i hjemmene sine og viste fram sin usynlighet for hverandre.