Bokelskere.no

Det er noe med måten han ser på henne på, øynene han setter små spor i hjertet hennes. Hun vet det ikke er ekte. Det er en illusjon skapt av nærheten mellom dem og den falske virkeligheten som oppstår i det mørke, stille flyet, men det bryr henne ikke. I alle fall for øyeblikket føles det riktig.

Hun tenker på hvor tett de stod ved doen, hvordan de hadde vært så nær noe, så nær alt, som om verden endret form der de stod sammen i mørket. Og nå sitter de her, som to høflig fremmede, som om alt det andre bare var skjedd i fantasien. Hun skulle ønske de bare kunne snu og fly tilbake, sirkle baklengs rundt jorda i et forsøk på å ta igjen den natta som nå er over.

En flyplass er et torturkammer hvis du har klaustrofobi. Det er ikke bare nervene for den kommende flyreisen – der passasjerer sitter tettpakket i setene som sild i tønne, dundrende gjennom lufta i et smalt metallrør – men også terminalene, folkemengdene,lydene, summingen av folk, stress og støy; alt innenfor store glassvinduer på alle kanter, som en gigantisk maurkoloni

Elefant hadde hatt blanke,svarte øyne,myke,dvaske ører og flettet hale som hyssing,og han klarte å gjøre ting godt igjen.Alt fra det å måtte spise grønnsaker til å gå med klær som klødde, eller det å slå tåa,eller det å være syk og sengeliggende. Elefant var motgiften til alt.

Noen ting kommer tilbake, andre ting gjør ikke det[...]

Hva er best, å ha hatt en god ting og miste den, eller aldri å ha hatt den?

Tenk om hun hadde rukket det forrige flyet. Eller tenk om hun hadde sittet den lange flyturen ved siden av en annen, en totalt fremmed som forble like fremmed hele turen gjennom. Tanken på at de var så nær ved ikke å møtes, gjør at som hun nesten mister pusten, som når man akkurat unngår å bli påkjørt, og hun er forbløffet over over de mange tilfeldighetene spom brakt henne dit.Som enhver som overlever tilfeldighetend spill, kjenner hun seg delvis takknemlig, delvis gira og delvis håpefull.

Han er som en sang hun har fått på hjernen. Hun "hører"møtet deres om igjen og om igjen, med like stor glede hver gang, det er en vuggesang, en salme,og hun tror ike hun noensinne vil bli lei.

Og likevel visste hun innerste inne at ingenting var for vanskelig, og at alt egentlig var gjennomførbart.

Hadley blir overrasket over hvor sterkt ønsket sveler opp i henne akkurat da: hun skulle ønske at det var sant, alt dammen. At det bare var en historie, men at det var deres historie