Bokelskere.no

Al-Tahtawi, som observerte forholdet mellom kjønnene i Paris 30 år senere, klaget også over at tingenes «naturlige tilstand» var snudd opp ned. «Her er mennene kvinnenes slaver og står under deres kommando,» skrev han, «uansett om de er pene eller ikke.» Al-Jabarti og al-Tahtawi kom fra et samfunn der respektable kvinner måtte oppholde seg på egne rom i hjemmet og bevege seg anonymt på offentlig sted under lag på lag med klær og slør. Slik var forholdene i Kairo fremdeles da Ahmad Amin var barn. Amin beskriver moren og søstrene som «tilslørt, de så aldri andre mennesker eller ble sett av dem annet enn bak slør».
I 1890-årene begynte egyptiske reformister å ta til orde for en annen rolle for kvinner, og ingen mer kraftfullt enn advokaten Qasim Amin (1863-1908), som hevdet at den nasjonale kampen for uavhengighet måtte begynne med å bedre kvinnenes stilling i samfunnet.
Qasim Amin (ikke i slekt med Ahmad Amin) var født inn i en privilegert familie. Hans tyrkiske far hadde tjenestegjort som ottomansk guvernør og oppnådd rang som pasja før han flyttet til Egypt, og studerte juss i Kairo og Montpellier. Han vendte tilbake til Egypt i 1885, og ble snart trukket inn i reformistiske sirkler omkring Muhammad Abduh.
Mens hans kolleger debatterte islams rolle og den britiske okkupasjonens betydning for Egypts nasjonale gjenoppvåkning, fokuserte Qasim Amin på kvinnenes status. I 1899 skrev han sitt banebrytende verk Kvinnenes frigjøring. Han skrev som muslimsk reformist med tanke på muslimske lesere, og knyttet an til en sekulær nasjonalistisk agenda for frigjøring fra kolonistyret.

Kvinnene i Egypt var nektet utdannelse og arbeid, og i 1900 kunne bare 1 prosent av dem lese og skrive. Som Qasim Amin hevdet den gang, og som forfatterne av FNs rapport om araberlandenes utvikling fremdeles hevder den dag i dag, er kvinnenes manglende muligheter noe som setter araberverdenen tilbake. Slik Qasim Amin sier det, «utgjør kvinner minst halve verdens befolkning. Ved å opprettholde deres uvitenhet nekter et land seg å utnytte halve befolkningens evner, med åpenbare negative konsekvenser». Hans kritikk, skrevet på klassisk arabisk, var bitende:

I generasjoner har våre kvinner vært underordnet de sterkes styre og holdt nede av menns mektige tyranni. Mennene på sin side har ikke ønsket å betrakte kvinner som egnet til annet enn å tjene menn og bli ledet av menns vilje! Menn har slengt mulighetenes slør i ansiktet på kvinnen og på den måten hindret henne i å tjene til livets opphold. Følgelig var kvinnens eneste utvei å bli hustru eller hore.

Når vi ser hvilken fremtredende plass islam har i samfunnslivet over store deler av araberverdenen i dag, er det lett å glemme hvor sekulært Midtøsten var i 1981. I alle unntatt de mest konservative Gulfstatene var vestlig mote fremherskende. Mange drakk alkohol i full åpenhet og trosset det islamske forbudet. Kvinner og menn omgikkes fritt både på offentlig sted og på arbeidsplassen. Stadig flere kvinner tok høyere utdannelse og var yrkesaktive. For noen markerte den moderne tids friheter et høydepunkt i arabernes utvikling. Andre betraktet denne utviklingen med skepsis og fryktet at de raske endringene ville få araberne til å fjerne seg fra sin egen kultur og sine egne verdier.
Debatten om islam og moderniteten har en lang forhistorie i araberverdenen.