Bokelskere.no

Falkberget sier han ser for seg Kristus som den fremste sosialist. Dessuten klarer ha ikke å ta inn over seg all nød og forferdelig arbeiderutnyttelse, uten samtidig å lese om fortrøstning og håp i Bibelen, uten å lytte til prestens salmer.

(1886) Da de ankommer Kirkenes, består hele stedet av 5-6 familier. En prest, en kjøpmann, et par fiskerfamilier og noen oppsittere. I hele Sør-Varanger bor det 337 nordmenn, 733 samer og 862 finner.

Da båten med det nygifte paret [...] Wessel nærmer seg iskanten inne i Bøkfjorden den 20. mars 1886, har de vært på reise i mer enn to uker. Først med hest og vogn til Trondhjem, derfra med hurtigrutens dampskip til Tromsø. Deretter med en mindre lokalbåt til Kirkenes.

I et brev fra ordføreren til amtmannen, gir ordføreren denne begrunnelsen for at den sultende befolkningen ikke bør få offentlighetens hjelp:...men uagtet tilstanden blandt befolkningen for øieblikket kanskje er dårligere enn den sedvanlig bruger at være om våren, jeg tror dog man bør være forsiktig med at fordre offentlig understøttelse, thi frygter jeg for, og det desverre vist seg at jo mer gratis hjælp der ydes, jo mere tiltar dovenskaben og ligegyldigheden blandt denne mindre driftige befolkning. Alt for meget gratis understøttelse lammer selvoppholdesesdriften.
Melnøden må vel nærmest tilskrives befolkningens egen dovenskab og uforetagsomhed, thi man havde i Varangerfjorden forrige sommer et rigt seifiske, men det nytter ikke, når fiskerne ligger og venter, at fisken skal komme ind stuedøren.
Folket må oppdrages til at hjælpe sig selv!

«Men hun skriver ikke for anmelderne. Hun skriver for å tømme dagens tanker ned på papiret. Hun skriver for å rydde i seg selv, hun skriver for å merke at hun hver dag tenker en tanke hun vil huske for ettertiden. Hun skriver for å vekke avisleserne, for å ruske i det oppblåste borgerskapet, for å utgjøre en forskjell! Og av og til skriver hun for ikke å gå under. Akkurat der gjør hun som dikterne i Kristiania, hun holder i pennen som om det er en livbøye.

Hun flytter stolen i en ny vinkel, slik at ettermiddagslyset faller som gull på papiret.

Alle disse som hugger og hugger i fjellet utenfor – de er det som fortjener hennes energi!»

Motstand har mange forkledninger ...[...]

Før har hun tenkt at det ikke er noen krig, men ikke nå lenger. For er det ikke en krig de kjemper, og er det ikke en slagmark de beveger seg på? Når kapitalistene i selskapet kalkulerer med et visst antall sprengningsulykker for å oppnå fortjeneste..?

Man trenger ikke si alt man tenker [....]

Hun ser utover de mange mennene. Funksjonærer og direktører kan kalle dem ramp eller pøbel så mye de vil, for dette er menneskene som sliter livet av seg for tre kroner dagen,

"Fra at sulte uden at se nogen udgang på nøden, har man nu i udsigt at kunde skaffe sig kosten ved hårdt trellearbeid for et anndet lands kapitalister. Hovedfortjenesten av bedriften vil, som alltid, gå forbi massen av dem som arbeider frem verdiene. Sådan behøver det ikke at være." (Ellisif Wessel , i avisinnlegg)