Bokelskere.no

For naturen er bare opptatt av at artene skal bevares og videreføres, den gir blaffen i individene, og faktisk vil naturen at individene lever kortest mulig, så generasjonene skifter raskt og evolusjonen går hurtigere, hvilket gir fortrinn i kampen for tilværelsen.

"Men jeg nekter å flytte til Svalbard", sa jeg, som også var et annet utspill enn hva jeg hadde planlagt. "Isbjørnene der er veldig utspekulerte", fortsatte jeg. "De er helt hvite, akkurat som snøen." Epsilon gned seg i tinningene, og jeg ble stresset. "Men snuta er svart, så de gjemmer den med labben når de nærmer seg byttet." "Hva er det du egentlig prater om, Mathea?" sa Epsilon. "Men egentlig ville ikke jeg hatt noe å frykte," sa jeg, "for man trenger ikke være raskere enn isbjørnen, det holder at man er raskere enn turkameraten sin."

Jeg var åtte år før nabojenta røpet at mor og far var mine biologiske foreldre. Hun klarte heller ikke la være å røpe hvordan de ble det.

Før har jeg bare lest dødsannonsene for å godte meg over dem jeg har levd lenger enn, men nå tenker jeg at det ikke spiller noen rolle, for vi lever alle kun et øyeblikk uansett.

Jeg kjenner etter. I beina. I armene. Jeg lurer på hva som kommer til å felle meg. Jeg vifter med tærne og fingrene. Venstre halvdel av kroppen er uten tvil nummen. Høyre også. Men antakelig bir det hjertet. Det var som en drue før Epsilon, nå er det en rosin.

"Jeg synes ikke dette livet er noe fint", sier jeg, og så begynner jeg bare å gå.
Men da sier Åge B.: "Det skal ikke være fint."
"Hva?" sier jeg og stanser.
"Hvem har sagt at livet skal være fint." Han sier det ikke som et spørsmål, og han ser ikke på meg.
"Skal det ikke være fint?" spør jeg, fremdeles fortumlet over at han snakker til meg.
"Nei," sier Åge B. "Det skal være vanskelig."
"Men hvorfor det?" spør jeg.
"Det bare er sånn," sier Åge B.
"Å," sier jeg og blir stille.
For selv om jeg ikke har klart fint, så har jeg klart vanskelig. Og kanskje har det vært bra nok å gjøre så godt jeg har kunnet, kanskje har det i alle fall vært nok.

Selv om jeg er lei av grønt teppe og brunt tapet, savner jeg det nå, det vet jeg hvordan man håndterer, jeg vet ikke hvordan man håndterer et rom fullt av folk.

Før vi sovnet leste Epsilon høyt om standardavvik og konfidensintervaller, mens jeg holdt lommelykta. Ganske snart sluknet jeg og lommelykta, men Epsilon leste videre i lyset fra månen, og det er en fin ting å ha en som er våken når du sover.

[...] skillet mellom sjenanse og hensynsløshet er svært lite.

Det kunne også vært fint med et innbrudd, og når Norsk Gallup spurte når vi sist hadde besøk, kunne jeg si at det var slett ikke så lenge siden.