Bokelskere.no

Var det ikke slik at han allerede den første morgenen, da hun åpnet øynene, forsto at de skulle være sammen?

De kan prate om alt sammen, men ikke med hverandre.

Det er noe grunnleggende som mangler, noe hun ikke kan sette fingeren på. Det er som om de hele tiden drysser mer fargeglad strø over en smeltende softis.

Det svinger i ham, frem og tilbake. At de skal bli hos hverandre, tanken på at de ikke skal det, begge er skremmende.

"Når vet man at det er slutt?" "Kanskje når man kjenner seg mer glad i minnene sine enn i den man har foran seg."

Når leppene deres berører hverandre, rykker kroppene til og ruller bortover gulvet. De slynges fra hverandre som to avstøtende magneter. Det er det som har hendt. Pluss- og minuspolene deres er feilinnstilt på hverandre.

"Jeg synes ikke at jeg er mer oppsiktsvekkende enn andre. Forskjellen er at jeg har oppdaget at jeg ikke må gå rundt og late som om jeg har en personlighet."

Han skriver ned et ord for å huske det. Senere, når hun kommer, går han og henter lappen og holder den opp foran henne. En stund er alt der samtidig: I hodet, på lappen og foran ham.

"Du må få det triste frem, slik at det kan forsvinne." "Men hva skal jeg gjøre? Når jeg kommer til et visst punkt tar det slutt, det blir bare stumt." "Det gjelder å finne veien inn, det er det vanskelige. Du legger ned så mye energi på å holde igjen." "Jeg er redd for at det aldri skal slutte hvis jeg først åpner."

"Hvis det skjer noe interessant, tenker jeg bare på at jeg skal fortelle det til deg så nøyaktig som mulig senere. På vei til skolen i dag så jeg en meitemark som hadde tørket inn på asfaltenn og klint seg fast. Hadde jeg fortalt det til noen på skolen, hadde de bare ledd. Men når jeg tenkte på meitemarken, så visste jeg at du helt sikkert ville forstå. Det var bare så slitsomt å vente hele dagen." "Hva tenkte du?" "At den så lei seg ut."