Bokelskere.no

Jeg ser livet renne fra skuddsåret på et seksten år gammelt "eksempel" og undrer meg over hvordan små, svake ting, til og med ord, kan bli forvandlet til noe ondskapsfullt og nådeløst i den hensikt å oppnå makt, enda det går på tvers av fornuft og historie.

«Allahu akbar!» var det noen som ropte. «Snart skal vi hjem til Palestina!»

Jeg kjente fremdeles varmen fra mama, og ble fylt av håp. Jeg manet frem alle forestillingene om det hjemmet som var blitt bygget opp i mitt unge sinn, ett tre, en rosebusk og en historie om gangen. Jeg tenkte på Middelhavets vann og sandstrender - «Palestinas brud», kalte baba det - som jeg bare hadde sett i drømme. I den frydefulle forventningen lå mine forestillinger om det gamle livet, et liv jeg aldri hadde kjent. Mitt rettmessige liv, som jeg hadde vært frarøvet, men som nå endelig skulle gjenvinnes, på terrassen bak Jiddo Yehya og Teta Basimas herskapelige hus, med saftige druer på vinrankene, mamas rosehage, araberhestene som ammo Darweesh alte opp, biblioteket til baba, og familiegården, som hadde gitt mat til halve landsbyen.

Selv gjennom telefonledningen var det nok smerte i stemmen hans til å lage en brist i himmelen.

Jeg har alltid hatt problemer med ikke å bli beveget av Jerusalem, selv når jeg har hatet den - og Gud skal vite at jeg har hatet den fordi den har kostet så mange menneskeliv.
Men hver gang jeg ser den, enten på avstand eller midt inne i labyrinten av murer, mildner jeg.
Hver eneste millimeter bærer med seg stoltheten fra eldgamle sivilisasjoner, og sporene etter deres undergang og fødselsmerker er preget dypt inn i byens innvoller og i de knuste ruinene som omgir den.
De guddommeliggjorte og de fordømte har satt sine fotspor i sanden. Den er blitt erobret, rasert og bygget opp igjen så mange ganger at det er som om selve steinene er besjelet av de beviselige sporene etter bønn og blod. Og det er som om den utstråler ydmykhet.
Den tenner en instinktiv gnist av noe velkjent i meg - en skråsikker, ubestridelig palestinsk visshet om at jeg hører til her. Den besitter meg, uansett hvem som måtte ha erobret den, fordi røttene mine er i jorden her, mine forfedres levninger. Fordi den kjenner det private begjæret som satte mine formødres senger i brann. Fordi jeg er den naturlige spiren av dens lidenskapelige, voldsomme fortid.
Jeg er denne jordens datter, og Jerusalem forsikrer meg om denne umistelige retten, i langt større grad enn noen gulnede skjøter, osmanske jordregistre, smijernsnøklene til våre frastjålne hjem, eller FN-resolusjoner og supermaktenes bestemmelser noensinne har kunnet gjøre.

Vi beveget oss,men rikket oss ikke av flekken.Vi så,men virkeligheten tåkela synet.Vi trakk inn og slapp ut luft etter blodbadet,men vi pustet ikke.

Det vi så inne i den palestinske flyktningeleiren Shatila klokken 10 om morgenen den 18. september 1982, kan ikke egentlig beskrives, men det ville ha vært lettere å bruke den kalde terminologien fra en medisinsk undersøkelse. Det hadde vært massakrer før i Libanon, men sjelden av et slikt omfang, og aldri observert av regulære og angivelig disiplinerte militære styrker. I panikken og hatet som oppstår i en krig, er titusener blitt drept i dette landet. Men disse menneskene, mange hundre i tallet, var blitt skutt ned uten våpen å forsvare seg med. Dette var et massedrap, en episode - så lett vi brukte ordet "episode" i Libanon - men også ren ondskap. Det gikk langt utover det selv israelerne under andre omstendigheter ville ha kalt en terrorhandling. Dette var en krigsforbrytelse!

Jeg kan ikke huske hvordan dette synet påvirket meg da jeg åpnet øynene til det, men minnet om landskapet den morgenen tar helt pusten fra meg nå. Det var det pittoreske bakteppet til mine foreldres liv - milevis av grønne enger som bredte seg som et teppe i dalsøkkene mellom bølgende olivenlunder. Trærne ble besteforeldre som vinket en til seg, mange hundre år gamle, lutryggete og bøyd med tunge armer som strakte seg i alle retninger, som i bønn. De som tok dette vidunderlige landet som hadde lyst grønt langs det blå Middelhavet helt siden før Moses, hevdet at det var en "ørken" som de hadde "fått til å blomstre". En strålende sol helte sitt lys over åsene lik gul maling, og skinte på de arabiske husene som klorte seg fast, til tross for at de var blitt forlatt. Det var ikke en sjel å se, og jeg tenkte da at jeg forsto hvor enormt forlokkende ensomhet kan være.

Langsomt lot jeg kroppen gli ned og dukket hodet under vann. I den stille verdenen der, som var like taus som lydløsheten jeg hadde hørt etter eksplosjonen som raserte kjøkkenet og drepte Aisha, fikk jeg en forunderlig trang til å bli en fisk. Jeg kunne leve i vannets beroligende verden, der skrik og skudd ikke nådde inn, og der man ikke kunne lukte død.

"Vi ga deg navnet Amal med lang vokal, for den korte vokalen betyr bare ett håp, ett ønske", hadde far fortalt meg en gang. "Du er så mye mer enn det. Vi la alle våre håp i deg. Amal meg lang vokal betyr håp, drømmer;- haugevis av dem". Jeg hadde vært bare seks år, og vokste opp i den tro at jeg alene bar min fars drømmer, sle sammen.

Hvordan kunne det ha seg at en mann ikke fikk lov til å gå inn på sin egen eiendom, besøke sin kones grav ,spise fruktene av sin families slit i førti generasjoner uten å måtte betale for det med døden ?. Inntil nå hadde dette hudløse spørsmålet ikke trengt inn i bevisstheten til flyktningene, som var blitt rådville i den harde, endeløse ventetiden som svant hen i abstrakte internasjonale resolusjoner, motstand og kamp. Men nå, da de senket Yehyas legeme i jorden, presset denne grunnleggende erkjennelsen om deres liv seg opp til overflaten, og natten gav dem ingen hvile.