Bokelskere.no

Han fortalte meg at prisen på poteter - det viktigste jordbruksproduktet i alle disse kystsamfunnene - hadde sunket til en fjerdedel av sitt tidligere nivå på bare ett år.
"Det skyldes disse økonomiske avtalene. Mercosur [Det økonomiske fellesmarkedet for den sørlige delen av Sør-Amerika]. Presidenten vår underskrev disse avtalene, og nå oversvømmes Chile av poteter fra alle kanter. Ifjor gikk en sekk poteter for 6000 pesos; nå går den for 1500. De er ikke verdt noen ting. Vi ber daglig for at det skal løse seg, for ellers kommer vi til å sulte."

"Jeg var her under el maremoto," sa Armando. "Vi så en allmektig bølge komme brasende over sanddynene på vei rett imot oss. Men gudskjelov var det på dagen, for hadde det skjedd om natten, ville mange flere ha omkommet. Vi løp opp på åskammene og ble sittende der i dagesvis til vannet sank."
"Dere må ha vært vettskremte," sa jeg.
"Nei, i grunnen ikke," sa Armando. "Vi trodde det var verdens undergang, forstår du, så vi gjorde ikke annet enn å drikke vin og chicha."

Men det yámanaene ikke var anpasset, var de fremmede sykdommene og sedvanene som europeerne bragte med seg; det var introduksjonen av disse som tok livet av dem. Men som historien viser, hadde europeerne paradoksalt nok små forutsetninger for å overleve i denne delen av verden. Det later til å være en kjensgjerning at yámanaene er blitt utryddet, ikke for å erstattes av en utfordrer som kunne konkurrere om deres naturlige ressurser, men av en art som ikke er tilpasset denne konkurransen.

"Det har bare regnet i en uke," sa Ramón. "I gamle dager regnet det i en måned av gangen. Vi måtte til og med rasjonere på vannet i sommer, noe vi aldri gjorde tidligere. Vårherre vender nok ikke tilbake til jorden igjen, tror du vel? Ikke nå som vi har ødelagt skaperverket. Vi blir nødt til å vente på apokalypsen."

"Hva studerte du ved universitet, gutt?" spurte Roberto, med en stemme som allerede begynte å bli slørete.
"Filosofi."
"Hvor mange år?"
"Tre."
"Tre!" lo han. "Tre!"
Han vendte seg mot Oneto, sekretæren, som satt ved siden av meg.
"Tre år. Oneto, stemmer det ikke at en hovslager må studere i fire år? Og etterpå må han ut i to års praksis!"
"Joda," sa Oneto. "Men de holder på ett år med hvert ben."

Når jeg befant meg i gaucho'enes virile selskap, spiste vi kjøtt i taushet - til frokost, lunch og kvelds. Til tider protesterte magen min høylytt, og jeg påpekte at jeg ikke orket alt kjøttet. "Vi spiser ikke så mye kjøtt i England," kunne jeg si. Mennene kommenterte det ikke, men gjorde taust narr av meg mens de tørket fettet av leppene med gammelt avispapir.