Bokelskere.no

På en måte ønsket jeg at de fant en fire kilos svults. Da var det ingen som kunne hate meg og ingen som ville skamme seg og stenge meg ute. Jeg ville ha en sykdom som alle forsto, som ikke gjorde at foreldre tok barna sine i hånden og dro den unna når jeg kom for nære.

Man hadde piller mot symptomer, piller mot sykdom, piller mot bivirkninger, piller for å få sove, piller for å våkne, piller for å le, piller for å gråte, piller for ikke å slåss, piller for å leve!

Det var et spørsmål om uker før neste overdose, da det gode begynte å sildre inn gjennom en sprekk i den syke muren min. Jeg ble reddet i siste sekund. Livet er en kjede sammensatt av mange ledd, og det var meningen at mitt liv tilslutt skulle bli et skinnende gullhalsbånd

Jeg kom til å miste noe på veien mot lyset. Det kan være deilig å gjemme seg i mørket av og til. Men så kom jeg på at man ikke kan få både i pose og i sekk. Så jeg tok sats og sprang med mine siste krefter, og prøvde å unngå å stoppe opp og tvile. Jeg vant jo også. Jeg vant lyset og tapte mørket.

Det føles ikke som hun er storesøsteren min lenger, hadde han sagt i radioprogrammet som ble laget om familien vår da det var på det verste. Vi er mer på samme nivå. Ja, hun er mer som lillesøsteren min i tilfelle.

Minnene om ting jeg har gjort og hvordan det må ha vært for dem, begynte å dukke opp. Herregud, hva hadde jeg egentlig gjort mot familien min? Og frontfiguren i minnene mine var Mikael, min lillebror.

Alle vet hvordan det er å være veldig lei seg. Da eksisterer bare ens egen sorg og smerte. At nabokona nettopp har blitt enke havner et sted langt borte, bak en tykk tåke. Det høres egoistisk ut, men er følelsene sterke nok, skjermer de ens egen verden fra alle andres. Man forstår at nabokona er trist, man klemmer henne fylt av medlidenhet, men ens egen smerte er fremdeles den som gjør mest vondt.

Solen kan fort gå bak skyene. Det kan være solskinn og nydelig vær, men så blunker man, og plutselig øser regner ned.

Hvis livet mitt hadde vært en strak line over Helvetes flammer, så hadde min tråd vært den tynneste som noensinne har vært sett på et sirkus. Men så var jeg også en djevel til å balansere.

Jeg lo vekk alt som gjorde vondt, alt som truet meg. Hvis jeg snublet på en stein og skrapte opp kneet så blodet rant, reiste jeg meg bare opp igjen, lo og sa: !"Jeg vil ha et plaster med bamser på".