Bokelskere.no

"Jeg tåler ikke den måten hennes med å se på folk uten å si noe - akkurat som om hun måler dem."
"Jeg gjør jo det," sa Sara da hun fikk høre om dette. "Det er det jeg ser på enkelte mennesker for. Jeg liker å vite om dem, og så tenker jeg over dem etterpå.

"Hvis jeg var en prinsesse - en ordentlig prinsesse," mumlet hun, "kunne jeg strødd gavmildt rundt meg til hele folket. Men selv om jeg bare er en late-som-prinsesse, kan jeg da finne på småting å gjøre for folk. Sånt som dette.

Hun var akkurat like glad som om jeg hadde strødd gaver. Jeg tror jeg skal late som det å gjøre ting folk liker, er som å strø gaver. Da har jeg strødd noen nå."

"Neimen," sa hun, "vi er jo aldeles like - jeg er bare en liten pike, jeg som du. Det er bare et tilfelle at ikke jeg er deg og du meg!"

"Hun må tvinges til å lære," sa faren hennes til frøken Minchin.

Følgen var at Ermengarde tilbragte størstedelen av livet i skammekroken eller oppløst i gråt. Hun lærte ting og glemte dem igjen, eller om hun husket dem, forsto hun dem ikke.

plutselig å sitte der og høre på et barn på hennes egen alder som ikke bare virket lommekjent med disse ordene, men tydeligvis i tillegg kunne en masse andre, og kunne blande dem med verb som om det var rene bagateller.

Hun sitter alltid med den lille nesen begravd i en bok. Og det betyr ikke at hun leser dem, frøken Minchin - hun sluker dem som en liten ulv, ikke en liten pike.

Hun er bestandig sulten på nye bøker å sluke, og det hun vil ha er voksne bøker - svære, digre, tykke bøker, og på fransk og tysk, ikke bare engelsk - historie og biografier og lyrikk, alt mulig.

Bøker var det hun likte aller best, og faktisk hadde hun det med å finne på historier om hyggelige ting og fortelle dem til seg selv.

Men saken var at hun hadde det med å drømme og tenke sine egne spesielle tanker, og selv kunne hun ikke huske noen gang hun ikke hadde tenkt sitt om voksne folk og den verden de tilhørte. Det føltes som om hun hadde levd lenge, lenge.

Hvordan det går til at dyrforstår ting vet ikke jeg, men sikkert er det at de forstår. Kanskje det finnes et språk som ikke består av ord og som allting i verden forstår. Kanskje det finnes en sjel inni alt som kan tale til alle and sjeler uten å lage en lyd.

Jeg liker det. Ingenting er så hyggelig som "tenk om". Det er nesten som å være i eventyrene. Hvis man tenker seg noe hardt nok, er det nesten som om det blir virkelig.