Bokelskere.no

Paradiset, tenkte hun, er ikke himmelen, men hud og hud og hud ...

Ignazio holdt seg til Pietro. Han ville være som ham, lett og selvsikker, avvise enhver diskusjon om fortiden med forakt, slentrende over dekket med vaggende skuldre som om fremtiden var en naken kvinne som lå og ventet med åpent skjød.

Det er så mange lag i en hjemkomst, tenkte hun da hun satt på balkongen og røkte den natten. Den er et stup inn i fortiden, enkelt, ufattelig mangfoldig, umulig. Et stup inn i mørke.

"Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket deg." Zolá smilte. "Dét er enkelt. Det er bare å komme tilbake"

Hvert øyeblikk nå kan jeg komme til å fly eller våkne eller forvandle meg til en stekepanne.

Dette er hjemme. Og det kjennes godt. Men det er ikke verden.

Artigas åpnet munnen for å protestere mot dette absurde utsagnet, men fikk ikke frem en lyd, for i løpet av den tiden det tok ham å trekke pusten hadde det skjedd, det var for sent, lyden fra sletten flommet gjennom kroppen, fuglene sang på himmelen og i bladverket på trærene, knoklene hans brast og åpnet seg, det var fugler i konklene, fugler som sang, høyt og lavt og vakkert, skjult i kroppen, skjult i bladverket, fugler som sang det som ikke kunne sies, med triller og kvitter kg skrik, nesten uutholdelig; jordet, de utrettelige små strupene, den åpne verdenen som var hinsides hans forstand og lyden skimret og åpnet seg og ut fløt en hemmelig musikk som kunne maktstjele ham og aldri bringe ham tilbake.

Viljen til å leve, tenkte hun, er en merkelig ting, lik et levende vesen med sine egne tenner, sine egne hemmeligheter, det lever inne i oss så stille og rolig at vi ikke engang legger merke til det før det forsvinner, drar sin vei og etterlater deg som et tomt skall, eller det tror du iallfall, inntil du finner fotavtrykkene etter det det der du minst venter å finne dem, fotspor i sjelen, en gang ville jeg gjerne leve, viljen var her, akkurat her, den lå her inne inntil ikkesinoe drev den bort, men jeg så ikke at det glimtet i tennene dens i dag, kanskje den drev rundt i nærheten, eller til og med langt borte, men ikke så langt at den ikke kunne vende tilbake?

Likene gled over vannet i trengselen av levende. Himmelen var blek av forskrekkelse.

Men vannet måtte være det samme, gammelt, rolig, bestandig - vannet som kunne rense, selv drepe ting; som for eksempel det året som nettopp hadde tatt slutt, som hadde druknet i tidens flom; hun så det gamle året som et kadaver i vannet ( noen sa at det fløy, andre at det falt) tiden selv ble renset av alle disse bølgene, druknet, vasket, uthult og kanskje det mektige vannet kunne løse opp syndene hennes som om de var lik, absorbere dem og få dem til å forsvinne.