Bokelskere.no

En tigger hadde sittet i veikanten i over tredve år. En dag kom en fremmed gående forbi. "Har du noen småpenger?" mumlet tiggeren og rakte frem luen med en mekanisk bevegelse. "Jeg har ingenting å gi deg," sa den fremmede. Så spurte han: "Hva er det du sitter på?" "Ingenting," svarte tiggeren. "Det er bare en gammel kasse. Den har jeg sittet på så lenge jeg kan huske." "Har du noen gang sett inni den?" spurte den fremmede. "Nei," sa tiggeren. "Hva skulle det være godt for? Det er ikke noe der." "Ta en kikk," insisterte den fremmede. Tiggeren fikk møysommelig lirket opp lokket. Med en blanding av overraskelse, mistro og glede oppdaget han at kassen var fylt med gull.

Jeg er den fremmede, som ikke har noe å gi deg, men som ber deg ta en kikk inni. Ikke inni kassen, slik som i lignelsen, men i noe enda nærmere: inn i deg selv.

"Men jeg er ingen tigger," svarer du kanskje.

De som ikke har funnet sin virkelige rikdom, den sterke gleden ved å være til, og den dype, urokkelige freden det bringer med seg, er tiggere, selv om de lever i materiell velstand. De søker i det utvendige etter nytelse og tilfredsstillelse, etter selvbekreftelse, trygghet eller kjærlighet, samtidig som de bærer på en skatt innvendig som ikke bare omfatter alt dette, men som er uendelig mye større enn noe av det verden kan by på.

For mange mennesker ( like me :-). ) har det vært slik at begrensninger, mislykkethet, savn, sykdom eller smerte har vist seg å være deres beste læremester. Det lærte dem å kvite seg med falske selvbilder og overfladiske egodikterte mål og ønsker. Det ga dem dybde, ydmykhet og medfølelse. Det gjorde dem virkeligere.

Du forlanger ikke at situasjoner, livsforhold, steder eller menesker skal gjøre deg lykkelig, for deretter å lide under det når ting ikke lever opp til dine forventninger.