Bokelskere.no

Det gjør egentlig ingen forskjell om du griper om armlenene i tannlegestolen eller lar hendene ligge i fanget. Boret borer i vei.

Jeg vet at det jeg ønsker, er nettopp det jeg aldri kan få.

For dette er ett av kjærlighetens mirakler; den gir - til begge, men kanskje spesielt til kvinnen - en evne til å se gjennom sin egen fortryllelse uten at fortryllelsen blir brutt.

Fem sanser, et uhelbredelig abstrakt intellekt, en vilkårlig selektiv hukommelse, et sett av forutinntatte meninger og antagelser så tallrike at jeg aldri kan undersøke mer enn et mindretall av dem - endog aldri bli meg dem alle bevisst. Hvor mye av den totale virkeligheten kan et slikt apparat slippe igjennom?

En gang leste jeg setningen: "Jeg ligger våken hele natten med tannverk, mens jeg tenker på tannverk og det å ligge våken." Dette ligner livet. En del av all elendighet er, så å si, elendighetens skygge eller refleksjon, det faktum at du ikke bare lider, men må fortsette å tenke på at du lider.

Hvor ofte - vil det bli for alltid? - hvor ofte vil den enorme tomheten forbause meg som en fullstendig nyhet og få meg til å si: "Aldri innså jeg mitt tap før i dette øyeblikk."?

Hva slags elsker er jeg som tenker så mye på min egen lidelse og så mye mindre på hennes? Til og med det vanvittige ropet "Kom tilbake!" er bare for min egen skyld. Jeg stilte endog aldri spørsmålet om en slik tilbakevending, dersom den var mulig, ville være godt for henne. Jeg ønsker henne tilbake som en ingrediens for gjenoppbygging av min fortid. Kunne jeg ha ønsket henne noe verre? Komme tilbake etter å ha gått gjennom døden én gang, og så på et senere tidspunkt måtte gjennomgå døden på ny? De kaller Stefanus for den første martyr. Var det ikke verre for Lasarus?

Du vet aldri hvor mye du egentlig tror på noe, før spørsmålet om dets sannhet eller løgn betyr liv eller død for deg.

What do people mean when they say “I am not afraid of God because I know he is good”? Have they never been to a dentist?