Bokelskere.no

Faren min satt der i sin dominerende, okerfargede lenestol, mens han skiftet kanal med den enslige tommelfingeren på sin lemlestede hånd, denne gamle, redde mannen som luktet av skittent sengetøy, og fortalte meg – i samme tonefall som han hadde brukt hele livet for å repetere en anekdote om Demostenes eller Gaitán, at han i tre uker hadde gått jevnlig til en lege på San Pedro Claver-klinikken, og at en undersøkelse av hans sekstisyv år gamle kropp hadde avslørt, i kronologisk rekkefølge, en ubetydelig sukkersyke, en blokkert arterie – den fremre nedadgående – og behovet for en øyeblikkelig operasjon. Nå visste han hvor nær han hadde vært å ikke eksistere mer, og han ville at jeg også skulle vite det. «Jeg er alt du har, » sa han til meg. «Jeg er alt du har igjen. Din mor har vært begravet i fem år. Jeg kunne ha latt være å ringe deg, men jeg ringte. Vet du hvorfor? Fordi etter meg er du alene. For hvis du var en trapeskunstner, var jeg ditt eneste sikkerhetsnett.