Bokelskere.no

Jeg er ingen stor lesehest. Rose sier jeg er intellektuelt lat, og det er vel sant, for hva skal man ellers kalle det når man heller vil se dårlige TV - programmer enn lese en god bok?

Gyngestolen gjør Ruby søvnig. Jeg kjenner at pusten og kroppens tyngde forandres idet grepet om skulderen min slakner og hun glir bort fra verden. Vekten av et under. En bør av bekymring. Jeg nynner frem et hemmelig sted og tenker på mitt andre jeg, hun som bare jeg kan se, en jente som blir kalt Hun, som ikke er Vi, en jente jeg aldri vil bli.

Sangen om fortiden min er blitt så forandret - ikke melodilinjen, akkurat, men toneleiet, - at jeg opplever at jeg ikke kan fortsette å skrive om fortiden min uten å dele nåtiden med deg. Og redselen. Og angeren.

Første kapittel. Vi skal dø. Det skal du også. Noen av dere er kanskje til og med klar over det.

Hvis du er gammel nok til å stille spørsmålet, er du gammel nok til å høre sannheten.

Sånn er faktisk livet. Man er bare ikke alltid til stede så lenge som man trodde man skulle.

Jeg kommer til å savne deg. Jeg kommer til å savne deg, og det er ikke bare noe jeg sier.

Jeg har aldri sett søsteren min i øynene, men jeg har sett inn i sjelen hennes. Jeg har aldri brukt hatt, men jeg har blitt kysset sånn. Jeg har aldri løftet begge armer samtidig, men månen lokket meg likevel. Søvn er for tapere. Det er helt greit å ta bussen. Og selv om jeg aldri har klatret opp i tre, har jeg besteget et fjell, og det er en utrolig ting.

Folk blir ikke ferdige. Folk stopper. Å bli ferdig er å si ok, nå er det bra, jeg kommer aldri til å forandre det. Å stoppe er å si ok, det er ikke fullkomment, men jeg må gå videre til noe annet.

Jeg tror det beste de døde kan håpe på, er å dukke opp i erindringene hos noen fra tid til annen, fremkalt av en uforglemmelig melodi eller et avsnitt i en bok.