Bokelskere.no

og disse forborgne prekener om moral, om menneskevennlighet og hensyn, hva var det godt for? Moral er ikke noe man kan lese eller lytte seg til: moral er en holdning man erverver seg i det levende liv, en praktisk måte å omgås mennesker på ; moral er noe som kommer av seg selv, moral er ikke noe å snakke om.Alt snakk om moral virker bare til å gjøre menneskene fientlig innstilt overfor moral; prestesønner pleier bli de verste, de fikk for stor dose i barndommen.

Hva er hemmeligheten ved den dovne, honningsøte vellyst som fyller et menneske på første dag av en båtreise? den sitrende, blide eventyrfornemmelse i kroppen? Mon det ikke er følelsen av , for to hele dager og to hele netter, å være løsgjort? Løsgjort fra fastlandet?

Og likevel var han en opprører og en hedning. Innerst inne nektet han å erkjenne sine nederlag som noen moralsk svikt; han var overbevist om at jorden var grønn og fruktbar og god, at jorden var mer enn rik nok til å tåle to nyfødte barn. Han var hellig overbevist om at under andre og romsligere omstendigheter ville to barns fødsel ikke vært en synd og en skam, men tvertimot en kilde til glede. Han var hellig overbevist om at det ikke var noen feil ved ham, men feilen lå hos det kjønnsredde, forløyede samfunn han var en del av. Således vokste hans hat til foreldrene og mot familieinstitusjonen, mot skinnhelligheten, mot gullringen, mot presteskapet, og i særlig grad mot det begrep som het Gud.

Sønnen var en blek, litt duknakket stengel; det var noe hvitt, rynket, forknytt, solløst ved hans vesen som fikk Ask til å tenke på de groer som skyter opp fra poteter som har overvintret i en kjeller;

Den mann som har vært i helvede, glemmer det aldri. Han bærer for alltid en krans av tungsinn og bitterhet rundt pannen, hvor krøllet og maisgult hans unge hår enn er. De opplevelser som her har vært nevnt, hadde slått en bresje i hans selvtillit. Han var redd for at menneskene skulle finne ut om hans fortid og forakte ham.

Han var en ung mann med en fortid, en ung mann som hadde snublet avgjørende i livets første heat, og som nu, med sammenbitte kjever, gjorde seg rede til livets annet heat. Han var ikke lengre noen tindrende lykkelig ung mann, ti han var forfalt til den grublende ettertanke som er opphavet til syndfølelsen. Han var en ytterst fortapt sønn, som med oppbydelsen av de største krefter hadde reist seg og nektet å være fortapt.

Finns det noen levende mann som frivillig vil leve sin egen ungdom om igjen, hvis han ved en eller annen trolldom kunne få den tilbake? Nei. Dertil var den for bitter og maktesløs. Det eneste vi lengtet etter i ungdommen var å bli sterke, erfarne, kyndige, voksne, så vi ikke planløst og forgjeves skulle kaste våre skuldre mot verdens vegger. Sterke skulle vi bli, voksne skulle vi bli; da skulle vår vakling og vår kval være endt, da skulle vi finne hånden og døren, da skulle vi erobre stolthetens og skjønnhetens rike og vite med oss selv at vi var nådd frem. Men det gikk ikke slik. Og en gang skal hver eneste mann på jord erkjenne, at det var i ungdommen han kunne gjort alt, men ikke gjorde det. En gang skal han erkjenne den bitreste av alle sannheter: at livet ikke kan leves om igjen; at ungdom er noe bare unge mennesker har, og som bare gamle mennesker forstår å bruke.

Og meget kan mennesket begripe, og meget kan det fatte, men tiden er en stor gåte. Tiden og skjebnen og evigheten, og tiden igjen. Mens forfatteren har skrevet disse linjer, og mens leseren har lest dem, har jordkulen rullet frem gjennom verdensrommet, og hvor var vi for tredve sekunder siden? Hjemløst er mennesket i tiden.

Våren er et løfte, men først og fremst et krav. Et vilt, umulig, hjerteskjærende krav. For hvem kan gjøre gjøre årets avslutning like storslått og majestetisk som dets begynnelse? Våren er et krav, og i sitt hjerte vet alle mennesker at de vil komme til kort. Derfor er våren så grusom, derfor er der gråt i mennneskenes hjerter om våren.

Når det er vår i Norge, da gråter menneskenes hjerter av smeltet kulde; lykken er ond, støtvis, pinefull, som når et forfrossent lem tines opp. For våren er så voldsom og så grusom hos oss. Ikke kan vi bare se den og lukte den, vi hører den. Den hvisker og småsnakker og rumler i våre ører; dråpene drypper fra den smeltende isen i takrennene og fra trærnes grener, bekkene klukker og de flomdigre elvene stormer; vinden hvisler i luften og småpikers hoppetau smeller mot fortauet; våren synger til oss fra fuglenes struper og traller sprødt i sykkelklokkers klemt; våren hvisker i det spirende gresset og under fjorårets visne løv ; våren syder stille i den mørke mulden, og den stiger som gjærende vin i blomstenes stengler, i trærnes stammer og i menneskenes lemmer; sevje og melk og blod og sæd.