Bokelskere.no

Den dagen Edele ble begravet, trampet han hånlig med foten i kirkegårdsjorden hver gang presten nevnte Herrens navn, og når han senere støtte på det i bøker og samtaler, rynket han barnepannen i opprør. Når han la seg til å sove om kvelden, gav det ham en underlig følelse av storhet og ensomhet å tenke på at nå bad de alle, barn og voksne, til Vårherre og lukket øynene i hans navn, mens han alene lot være å folde hendene, han alene nektet Gud sin hyllest. Han var stengt ute fra himmelens varetekt, ingen engel våket ved sengen hans, alene og ubeskyttet drev han omkring på mørkets mumlende bølger, og ensomheten bredte seg rundt ham i videre og videre sirkler; men han bad ikke, om han så var på gråten av lengsel.