Bokelskere.no

Der var kilometervis av tauverk på et seilskip, snesevis av blokker, hundrevis av kvadratmeter seilduk. Hvis ikke seilføringen ble justert hele tiden, ble skipet et hjelpeløst offer for vinden. Slik var det å styre et mannskap også. I kapteinens hender var det hundrevis av usynlige tauender foruten de synlige. Hvis mannskapet tok makten, var det akkurat som når vinden tok makten. Da var det ute med skipet. Hvis kapteinen tok all makt, var det som en vindstille. Da kom ikke skipet noen vei. Han fratok mennene alt initativ. De ytte ikke sitt beste lenger, men gikk uvillig til alt. Det var et spørsmål om erfaring og viten. Til syvende og sist var det er spørsmål om myndighet.

Laurids Madsen hadde vært i Himmelen, men kom ned igjen takket være støvlene sine.
Han for ikke så høy opp som en masteknapp, knapt nok som storråpen på en fullrigger. Men han hadde stått ved Perleporten og sett Sankt Peter, selv om det riktignok bare var rumpa av vokteren av porten til Det hensidige viste han.
Laurids Madsen skulle ha vært død. Men døden ville ikke ha ham, og han ble aldri mer den samme.